Fuglehunden 5/22 9 Fuglehundklubbenes Forbund (FKF) står for organisering og drift av det felles organiserte arbeidet med stående fuglehund i Norge, ivaretar medlemsklubbenes interesser og utfører de oppgavene FKFs høyeste organ, Fuglehundtinget, beslutter. I mai ble pointermannen Torstein valgt som ny leder. – Jeg gleder meg til oppgaven, men ser at vi skal møte og forsøke å håndtere mange utfordringer. Hobbyen vår lever under press på flere fronter, sier 66-åringen. Han fikk sin første fuglehund som åtte-ni år gammel gutt, en vorstehhund, korthåret, som i hovedsak skulle bli brukt i hundekjøring. – Faren min var aktiv i Norsk Trekkhundklubb, og jeg ble også en aktiv hundekjører, i Bærum Trekkhundklubb, med Stegg. Jeg holdt på til jeg i tjueårene reiste til utlandet for å jobbe, forteller han. Han giftet seg medWenche og deres første fuglehund var en strihåret vorstehhund. Jakt hadde i alle år vært en del av hundeholdet, allerede som gutt var han sammen med faren og børsa. Men jakten ble ikke viktig før rundt 1990, da han gikk til anskaffelse av gordon setteren Tobby, en omplasseringshund, som mistet mesteparten av halen i en stygg ulykke, og som dessverre ikke ble den gode jakthunden han hadde håpet. – I 1996 flyttet vi til England og Tobby ble igjen i Norge.Wenche og jeg hadde egentlig bestemt oss for å leve uten hund, men etter to måneder innså vi at det gikk dårlig, og det var da vi bestemte oss for pointer. Vi bestilte av et oppdrett, som primært drev med showdogs, og sett med en jegers øyne var vel ikke det aller smarteste, sier han og ler. De skulle ha en, men da de hadde hentet valpen og var på vei hjem med den, sa Torstein: «Så leit at den ene skal være igjen alene». Wenche orket ikke å høre på det og ville at de skulle kjøre tilbake for å kjøpe den også, og slik ble det. – Jeg vet ikke hvor smart det var å ha to valper fra samme kull. Stegg og Fredrik, som de het, var fra Hookwoods Pointers og vi visste ikke sikkert om de ville ta stand. Torstein ler da han tenker tilbake. Han trente hundene selv, og til stor glede ble de begge ok jakthunder. Den ene rapporterte også. Jaktprøver var frem til da ikke et tema, men etter at de flyttet hjem til Norge i 2000, var Fredrik og Stegg var blitt 8-9 år, og de fikk de omplasseringshunden Reodor, kalt Frikk, i 2004, en kjempegod jeger, men som aldri ble helt rolig i fugl. Med han bestemte Torstein seg for å gå på jaktprøve. – Jeg opplevde det som litt tøft å være nybegynner, kom hjem uten premie hver gang. På vår første start på Geilo, spurte ikke dommerne om det var nybegynnere på partiet. Det har de heldigvis blitt mye flinkere til de siste årene, sier han. Det som overrasket han mest da de stilte på sin første jaktprøve, var at en voksen mann stod og gråt da han fikk førstepremie på hunden. I ettertid har han forstått hvor emosjonelt det er. – Jeg vet nå hvor mye jobb du legger i en hund for å få samarbeidet på plass. Det er vennen din, som har gjort det bra, sier han i dag. Selv lærte han noe annet på Reodors første start, ordet «fat chance», feit sjanse. De lyktes ikke, men var like glad i han. ” – Jeg opplevde det som litt tøft å være nybegynner, kom hjem uten premie hver gang. SV Victor var den unge familien Dehn’s første hund. Fakta: Torstein Dehn (66) er ingeniør av yrke og jobbet i mange år i Norske Veritas. Deretter drev han sitt eget firma innen maritim næring. Han har vært gift med Wenche Bull Dehn i 41 år, har to voksne barn og fem barnebarn. Tre pointere er også familiemedlemmer.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy