Fuglehunden 5/22 43 “sitt” og innkalling var lurt, og at hunden burde kunne søke, bruke vinden til sin fordel, og etter hvert også apportere felt vilt. Hilda var lett å få til å sitte, men hun var også lett på rumpa. Vi var daglig i skogen på små utflukter. Hun fikk sitte i jakka hvis turen ble lang, og ellers tusle rundt i sitt eget tempo og utforske skogen. I skogen var det perfekt å jobbe med innkalling, og etter hvert som hun vokste til, ble radiusen større for hvor langt hun turte å gå. For meg som var vant til hunder som alltid holdt seg innenfor synsfeltet, var det litt stressende å skulle slippe henne helt fritt. Hilda var flink å sjekke innom før hun løp ut igjen, men likevel så jeg alltid for meg at hun fant noen bærplukkere for å stjele mat fra, eller noen som kanskje spiste lunsj i skogen. Såvidt meg bekjent har hun ikke gjort det… ennå. Valpetiden gikk over i unghundfasen. Fremdeles var hun lett på rumpa, glad i å jage fugl når hun løp dem opp og hun kunne virkelig ikke gå i bånd. Men innkallinga var god. Innkallinga var i grunnen det jeg klamret meg til - det var selve håpet for at denne hunden en gang skulle kunne bli med på jakt. Vi deltok på RIOS kurs, og hun var opptatt med alt annet enn det vi egentlig skulle gjøre. De andre hundene jobbet godt den helga. Hilda endte opp med å sitte på fanget og spise godbiter mens jeg drakk kaffe og observerte de andre. Det var veldig lærerikt om ikke annet, og vi møtte veldig mange flotte fuglehundfolk. BRATT LÆRINGSKURVE Høsten 2019 skulle Hilda få bli med på sin første jakt. Hun så jo ut som en vaskekte fuglehund med markeringsdekkenet på - klar for mange timer i fjellet. Aha-opplevelsene kom på rekker og rad den høsten. For det første var ikke Hilda våknet helt på fugl. For det andre var det lite fugl. For det tredje var ikke kondisjonen hennes på topp, og for det fjerde var hun ikke utstyrt for de værforholdene vi møtte. Og slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Her hadde jeg bommet. Neste jakttur var vi bedre forberedt. Hun støkket en fin stegg, men det ble med den situasjonen. Resten av året gikk til trening. Lille julaften 2019 fant hun rype selv, tok spikerstand. Vi ringte oppdretteren og lurte på hva vi skulle gjøre, for hverken fugl eller hund flytta seg. Til slutt gikk mannen min opp og fikk henne til å reise. Vi kaller det den dag i dag et lite julemirakel. Året etter hadde både jeg og Hilda begynt å forstå hvor mye jobb det faktisk lå bak en fuglehund og hva vi måtte øve på. Jeg fikk låne Hildas mor fra oppdretter, og fikk hjelp til å få Hilda i fugl. Det begynte å gå såpass bra at jeg endelig motet meg opp til å melde på jaktprøve, noe som ble avlyst på grunn av nedstengning av landet. Det ble ingen prøver på oss i UK, og ved neste anledning var hun over to år. APPORTEN En av grunnene til at vi fikk fuglehund, var å ha med noen med som kunne apportere, og eventuelt søke opp skadeskutt vilt dersom man skulle Litt kos og en pust i bakken under jakta er viktig. Noen ganger fungerer bremsen utmerket.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy