Fuglehunden 5/22 27 Etter noen timer med Trigger i skogen, var jeg solgt. Det var ingen vei tilbake. Trigger viste meg at det var ikke lite fugl i skogen, det var masse! Trigger var den første hunden jeg så i stand og den første hunden jeg skjøt fugl for. Vel tilbake på kontoret ble det avtalt at jeg skulle få stå på valpeliste, men det var ikke planlagt noe kull før om over et år. Knut forsikret meg om at deres langhår, Rognhøgdas Trixie, var rette mor til min valp. Da det nærmet seg parring, og potensielle valpekjøpere fylte listene til Knut og Eli, dukket spørsmål om jaktprøver og utstillinger opp. Jeg hadde absolutt ingen planer om å holde på med sånt. Det var en jakthund jeg skulle ha. Men for å gjøre oppdretteren fornøyde, sa jeg meg villig til å gå på prøve under veiledning fra dem. EN LITEN HAMSTER Noen dager etter fødselen fikk jeg lov å komme på besøk. Det gjorde inntrykk. Jeg hadde egentlig ikke tenkt på noe annet enn at jeg skulle ut og skyte fugl, som jeg gjorde med Trigger. Det føltes et stykke unna gammeltiur da jeg holdt Alva for første gang. En liten hamster som fikk plass i hånda mi. Jeg måtte rett og slett forberede meg på en del år med barneoppdragelse. De stakkars oppdretterne mine fikk meg på besøk både sent og tidlig de neste åtte ukene. Men så var endelig dagen der. I påsken 2017 dro Alva og jeg hjem til Brandval. Jeg følte meg som en nybakt far, totalt uten erfaring. Hadde ikke den blekeste aning om hva som ventet meg. Rognhøgdas Alva viste seg tidlig som nysgjerrig, uredd og selvstendig. Hun brydde seg fint lite om meg og andre autoriteter. RAMPUNGE Fra dag 1 gikk vi turer i skogen, omtrent hver eneste dag. Ettersom ukene gikk mot sommer, ble Alvas bein lengre og hørselen enda dårligere. Hun var på daglige oppdagelsesferder i naboenes hager til min store frustrasjon. Vi jobbet med grunndressur, innkalling, gikk på valpekurs osv, men til syvende og sist stakk Alva av når hun hadde lyst til det – uansett. Jeg var frustrert, men ga ikke opp. Jeg skulle ha kontroll på henne uten bånd, koste hva det koste ville. Mens vi trente dressur med en mildt sagt lav måloppnåelse, nærmet høsten seg med stormskritt. Alva og jeg var invitert med oppdretterne på rypejakt i Finnmark. VILLDYRET VÅKNER Tanken var at Alva skulle få oppleve litt rypelukt, og kanskje sekundere i noen situasjoner. Vel fremme i terrenget, utrustet med langline, hagle og en valp på to bein, kunne jakten endelig begynne. Seks måneder gamle Alva var på oppdagelsesferd som vanlig, men hun ante jo ikke hva som plutselig kunne sprute ut av lyngen. I løpet av den første uka i Finnmark tentes gnisten, og hun tok stand selvstendig flere ganger på slutten av uka. Langlina hadde jeg kastet etter noen timer den første dagen, da denne surret seg fast i alt og alle. Når rypene lettet, forsvant valpen etter over alle blåner, tross advarsler fra oppdretterne og resten av jaktlaget. TIURMØTE Tilbake på Østlandet uka etter var det dags for årets åpning på skogsfugljakta. Alle erfarne hundefolk sa jeg ikke måtte slippe valpen i skogen de første årene. I ettertid har jeg skjønt hvorfor, men på det tidspunktet var det en umulig tanke for meg å gå en søndag i skogen mens hunden skulle ligge i bur hjemme. Hun fikk bli med. Nytt forsøk med langline, alene på skogen. Alvas selvstendighet og nysgjerrighet drev henne fram, helt fra de første timene på skogen. 1AK Skog og prøvens beste hund på Bjerke, september 2020. Alvas første tiur, 7 måneder gammel. ” Trigger var den første hunden jeg så i stand og den første hunden jeg skjøt fugl for.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy