58
Fuglehunden 3/15
Det kom en mail til NESK-redaksjonen: ”Vi er
mangeårige medlemmer av NESK og har nå i som-
mer fått en ny hund, og samtidig opplevet jakten
med vårt yngste barnebarn. Fikk et kjempebilde
av de begge to - tatt av mormor - etter den første
felte rypa for Aga.”
Debutanter
på rypejakt
Mailen er fra Haakon Fossen. Bil-
det får oss til å trekke på smile
båndet. Det er ikke vanskelig
å skjønne at her har vi to jeger
in spe.
I familien Fossen har rypejakt
og kjærligheten til engelsksetter
gått i arv gjennom flere genera-
sjoner. Haakon Fossen forteller
at det var konas familie, som
introduserte ham til rypejakt på
70-tallet. Langt inne på Hardan-
gervidda, mange kilometer fra
nærmeste bilvei har familien sitt
paradis der de jakter rype og
fisker ørret til egen rakfiskpro-
duksjon.
Haakon beskriver sine sviger-
foreldre som svært ivrige rypeje-
gere, svigerfar var oppvokst med
jakt og svigermor Elsa Bruus-
gaard, ble etterhvert en svært
ivrig jaktprøvedeltaker. Hun had-
de fire-fem engelsksettere av
gangen som hun trente og førte
på prøve. Det var ikke fritt for at
familien følte seg litt tilsidesatt
når hun sto opp grytidlig for å
trene hundene. De skulle trenes
én og én og med fire-fem hunder,
tok det dagen. Det var ikke bare
lett å være kvinne i prøvemiljøet
på den tiden, det var flere som
mente at det ikke tok seg ut at en
kvinne vant VK-en på Kongsvold.
Elsa fikk hjelp av legendariske
Acke Thornquist, men hun førte
selv hundene på prøve - og fikk
sin 1. premie på Kongsvold. Hun
drev også et beskjedent oppdrett
under kennelnavnet Bjordalen.
Den beste hunden hennes fra
eget oppdrett var NUCH Bjor
dalens Fant.
Elin Fossen forteller at hun og
resten av familien følte at de kom
litt i bakgrunnen for morens ”hun-
degalskap”, og at hennes far all-
tid hadde sin egen engelsksetter
som han jaktet med. Men om Elin
ikke ble bitt av jaktprøvebasillen,
har hun arvet en livslang kjærlig-
het til engelsksettere og jakt som
hun og mannen har ført videre til
barn og barnebarn.
Mormor legger ikke skjul på
hvilken glede det er at barnebar-
na er blitt glade i fjellet og jakt.
De to eldste barnebarna har vært
med på jakt fra de var 12-13 år,
og de fikk begynne å skyte fra de
var 14. Nå er de i tyveårene, men
besteforeldrene er ikke i tvil om
at de kommer til å anskaffe egne
hunder og ta over når de er ferdi-
ge med utdannelsen. Selv om de
er blitt gode til å skyte og trener
med leirdueutkaster på hytta, er
det fremdeles morfar som er best
på jakt. Det handler om erfaring.
Rypegutten Eivind på 11 debu-
terte sist høst. Å være med rype-
jakt har høy prioritert og han ber
seg fri fra skolen. Mormor forteller
at han er så glad i hunder at han
helst vil sove i hundesengen. Han
spør og graver om alt som har
med jakt og hunder å gjøre, og
på hytta henger bilder fra gamle
dager som trigger nysgjerrig
heten. Han løper ivrig rundt og får
med seg alt som skjer. Han gle-
der seg vilt til han blir 14 og kan
begynne å skyte. Mormor blir lat-
termild når hun forteller om jakt
dagen da bildet av Aga og Eivind
ble tatt. Unge Aga fester en
stand, og idet morfar treffer rypa
som går i bakken, kaster Aga
seg fram med Eivind hakk i hæl.
Aga kommer først fram og pluk-
ker opp rypa, men Eivind napper
den til seg, holder den høyt hevet
”Morfar, den lever!”, ”Ja, da må
du vri hodet på den.”
Rypa ble lagt i frysen og merket
med ”Eivind og Agas rype”. På
julaften var det, tradisjonen tro,
ryper på menyen, og det ble det
gjort stor stas på de to jegerne.
To debutanter på rypejakt i 2014 – Vettalias Aga, 5 måneder etter sin første
stand og en felt rype fra morfar - og Eivind på 11 år. Begge knallapporterte
og rypa ble et felles bytte.
sendes til
sirikitl@online.noSOMMERBILDER
TIL NESK-KALENDEREN