Fuglehunden 2/22 9 De aller fleste i fuglehundmiljøet vet hvem hun er. Vigdis Nymark, irsksetter-, pointer- og vorstehhund-dame, jaktprøvedommer, utstillingsdommer, jaktprøvedeltaker og hundekjører, er gift med nestoren Per. Sammen har de levd et liv med og for fuglehunder. Denne artikkelen handler om henne, en dame som tør å si hva hun mener, og som ikke lar seg målbinde av noen. Takket være henne og et knippe andre kvinner, er det i dag opplagt og selvfølgelig at også kvinner kan utdanne seg til jaktprøvedommer og utøve den rollen både i fjellet, skogen og på lavlandet. – Den gangen jeg tok utdannelsen, var det bare en som hadde gått veien før meg, og det var Grete Øren, sier Vigdis. Vi skal dra livshistorien hennes og finne ut hvordan hun ble en dedikert fuglehund entusiast, og for å komme til bunns i det, må vi tilbake til barndommen i en stor villa sammen i Trondheim, der hun vokste opp sammen med sine foreldre, en tvillingsøster, et sett besteforeldre og en tante. – Besteforeldrene mine startet opp kennel rett etter krigen med ruhårede foxterriere, og vi hadde på det meste fem terriere, samt en schäferhund og en cocker spaniel. Opp igjennom min barndom hadde vi mange foxterriere og jeg lærte å klippe/trimme hunder av mine besteforeldre og tante, forteller Vigdis. Besteforeldrene og tanten var aktive utstillere og hundene ble godt premierte. Kennelnavnet var Jasper. – Jeg var en liten jente og var ikke veldig involvert i oppdrettet, men drev på med stell av hund gjennom barndommen. Slekten drev oppdrett på Foxterrier helt frem til 1958, da det siste kullet ble født hvor vi beholdt en tispe. I 1960 kjøpte jeg og min søster en Airdale terrier, som fikk navnet Jasper, og han ble N UCH. Vigdis synes det er morsomt å tenke tilbake og hun ser at det føltes naturlig å velge et liv med hund, ut fra oppveksten hun fikk. Fuglehunder og rypejakt hadde hun ingen erfaring med, ikke før hun møtte sitt livs store kjærlighet, Per. – Da jeg ble sammen med han i 1962, begynte jeg med stående fuglehund fordi det fulgte med «pakken». Han hadde en irsk setter av Grønnsjø-stammen til Håkon Larsen, og jaktet og deltok på jaktprøver, og dermed ble jeg bitt av «jaktbasillen», jeg også. Jeg ble særdeles bitt, sier hun og ler. DEN FØRSTE EGNE FUGLEHUNDEN Den første jakthunden hun eide selv var irsksetteren Grønnsjøens Don Juan, og fortsatt er minnene om han og tiden med han, levende. – Don Juan og jeg ble særdeles sterkt knyttet til hverandre. Han var en høyreist og stor irsk setter, som også viste seg å være en særdeles utmerket trekkhund. Han og jeg ble norske og nordiske mestre i hundekjøring, som var langrenn med hund, der hunden trakk en pulk, som den gangen måtte veie 35 kilo. Det var sterke prestasjoner, da det var de korthårede vorstehhundene som dominerte innen nordisk stil, forteller hun. På jaktprøve fikk Don Juan 2 AK på Kongsvold. Vigdis poengterer at det den gangen var en liten sensasjon at en irsk setter oppnådde premie på jaktprøve. Det var engelsk setter og pointer som rådde grunnen på jaktprøvene ved å sanke premier. – Jeg husker godt da jeg debuterte på Kongsvold. En meget anerkjent dommer, som hadde meget stor innflytelse da FKF senere ble stiftet på oppropet på Kongsvold ropte ut: «Slåbrok setter Grønsjøens Don Juan». Holdningene til vår rase var nedslående. Du var allerede før start dømt til å mislykkes! Da han samme dag ga Don Juan 2 AK etter to perfekte fuglearbeider, måtte han heldigvis innrømme at hunden var god. Vigdis har aldri glemt hva han sa: «Tenk at en irsksetter får jaktpremie av meg!» Heldigvis har innstillingen til rasene irsk setter og vorstehhund blitt langt bedre siden da. LIVET MED HUNDENE Sin aller første jaktprøvestart husker hun godt. Det var på Orkdal JFFs i 1963 ved Våvatnet i Orkdal. Der kom ikke Don i fugl, så det ble 0 premie. – Fortell om høydepunktene i din jaktprøvekarriere, om oppdrettet ditt og livet som dedikert fuglehundperson. – I mine øyne har mitt «stående fuglehundliv» bestått av mange høydepunkter, da høydepunktene har vært at jeg har hatt mulighet til å jakte og trene hunder, oppleve fjellet og skogen sammen med dem i all slags vær. At mange av mine hunder har oppnådd premier i alle valører på jaktprøver og hundekjørerkonkurranser, er bare en del av helheten. Vigdis sier at hun og Per har hatt et meget beskjedent oppdrett, da treningen og konkurransene i hundekjøring nordisk stil, lange jaktdager og jaktprøver har krevd mye av deres tid. – Jeg føler meg ikke som noen dedikert fuglehundperson, men er meget takknemlig for å kunne oppleve et friluftsliv sammen med hundene. Det er livet med hundene, som har vært drivkraften, minner hun om. Hun ble den andre kvinnen med dommerautorisasjon i Norge. På spørsmål om hvorfor hun tok denne utdannelsen, sier hun: ” – Jeg føler meg ikke som noen dedikert fuglehundperson, men er meget takknemlig for å kunne oppleve et friluftsliv sammen med hundene. Det er livet med hundene, som har vært drivkraften, minner hun om. Vigdis og Svarthettas Irpa, elitehund i pointerklubben.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy