Fuglehunden 2/22 19 mere, har vi et ansvar for at det er trivelig å være dommer, og vi skal legge forholdene til rette slik at dommerne kan gjøre en god jobb. Samtidig må vi med rette forvente at dommere, som har så mye makt og innflytelse, også oppfører seg som fornuftige folk og gode forbilder. Dommere har mye makt, men kan ikke gjøre som de vil, uavhengig av regelverket. Dommere har stor makt og innflytelse i sin dømmende virksomhet, og de dømmer ofte alene, blant annet på utstillinger og ofte på jaktprøver. Men selv ikke dommere kan fritt gjøre som de vil. De skal dømme etter regelverket og rapporterer til NKK. NKK er deres overordnete. NKK blir på den måten å likestille med en arbeidsgiver. NÅR EN DOMMER IKKE LENGER DUGER? Et godt råd til ledere i arbeidslivet er at man skal sørge for at medarbeidere kommer inn i arbeidslivet på en god måte, og man skal sørge for at medarbeidere går ut av arbeidslivet på en god måte. Det kan være at en dommer ikke lenger oppfyller de krav man mener man må sette til utøvelsen av dommerrollen. Man kan altså som kjent miste autorisasjonen som dommer, enten det er innen jaktprøver eller utstilling. I slike saker, som kan ligne på oppsigelsessaker, vil tema ofte stå mellom hensynet til den dommer det gjelder versus hensynet til de som blir dømt av dommeren, og deres krav til god, riktig og likeartet bedømmelse. Joda, vi har et profesjonelt system på den måten at dersom en dommer blir innrapportert, er det utarbeidet saksbehandlingsregler for den videre håndtering. NKK har krav til kontradiksjon, slik at dersom en person blir innrapportert, får den det gjelder rett til å uttale seg før vedtaket fattes. Praksis i dag – brutalt? Så skjer det for den dommeren som er blitt innrapportert: Med ett ramler ett brev fra NKK inn i den elektroniske postkassen. Brevet er et vedtak som i til dels sterke ordelag sier rett ut at du er ikke berettiget til å dømme mer, og dersom du har påtatt deg å dømme, må du bare si oppdragene fra deg. Ordlaget i vedtaket kan være meget krasst av flere grunner. Det ene er at de forhold som tilsier inndragning av autorisasjon skal være så sterke at tilbakekall er det eneste rette vedtak. I tillegg vil de som fatter vedtaket, ofte gjøre begrunnelsen så tydelig og klar som mulig, uten å synliggjøre tvil, slik at det vil kunne stå seg bedre om det blir gjenstand for senere klagebehandling. Med et pennestrøk kan du som dommer være fratatt store deler av ditt meningsfylte liv. Svart på hvitt. Vi snakker om personer som har vært med i hundelivet i 30 – 40 år, hvor hundelivet har vært deres store engasjement og glede, som har fylt livet og fritiden, og enda mer fritid etter hvert som alderen trer inn. Hundelivet har gitt livet innhold. Hundelivet har gitt heder og ære, hvor de som er dommere har nytt anseelse. Kanskje tildelt ærestitler og andre utmerkelser fra sine egne. Som dommer har man også hatt den selvrespekt som følger av andre menneskers anerkjennelse. Så kommer den kloen midt i magen. Du er for dårlig. Du duger ikke lenger. Du er verdiløs. Du er en skam for oss. Vi mennesker reagerer ulikt. Noen med sinne, erklærer at nå skal jeg sannelig ta den og den, andre reagerer med fortvilelse, noen med tilsynelatende likegyldighet – det spiller ingen rolle for meg lenger. Sinne eller fortvilelse, det gjør vondt for den det gjelder. Det skaper en sorgreaksjon. Det skaper også en sorg i en periode av livet som ellers er krevende nok for de mer tilårskomne, når man som godt voksen og etter hvert eldre merker at man er i ferd med å bli faset ut som menneske. Tar vi de menneskelige sider tilstrekkelig på alvor? Tar vi dette på alvor? Vi kan fort si: «Det er ikke noen alternativ. Vi kan ikke la folk dømme som ikke lenger er kvalifisert. Denne skjønnsmessige vurderinger må de som har kompetanse og myndighet stå for.» Vi kan legge til: «Vi har også gode saksbehandlingsrutiner og en profesjonell håndtering». Tar vi likevel det menneskelige på alvor? Du skal gå inn i arbeidslivet på en god måte og du skal gå ut av arbeidslivet på en god måte. Tilbake til mitt utgangspunkt: Vi skal sørge for at medarbeidere går inn i arbeidslivet på en fin måte, og vi skal sørge for at våre medarbeidere går ut av arbeidslivet på en god måte. Også i arbeidslivet kan det være at en medarbeider «mister autorisasjonen», med andre ord skjer det hendelser som tilsier at arbeidsgiver mener det er grunnlag for oppsigelse. Disse kan prøves for retten, slik som vi også har systemer for i hundelivet. Og det er enda mindre greit for den det gjelder i arbeidslivet. Her er det i tillegg en inntektssvikt som truer. Men den menneskelige side, tap av aktelse og anseelse, kan være like stor enten det er arbeidslivet eller i fritidssysler. Kanskje enda mer i sporten vår, fordi det å være anerkjent i miljøet gir en helt spesiell status i den del av livet som kjennes ekstra viktig. I arbeidslivet stiller arbeidsmiljøloven krav til oppsigelsesprosessen. Det skal være samtaler i forkant med sikte på å løse saken. Før oppsigelse skal det være drøftinger så langt praktisk mulig, og etter oppsigelse er gitt, kan arbeidstaker kreve forhandlinger. Jeg mener ikke at dette bør innføres hos oss i hundesporten. Men, gjennom den dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver som da finner sted i arbeidslivet, vil det ofte resultere i at den arbeidstaker som skjønner at slaget er tapt, gis anledning til å trekke seg. Gi folk en mulighet til å trekke seg med æren i behold. Denne muligheten savner jeg i hunde-Norge. Det bør tilrettelegges for en løsning hvor den det gjelder, i en dialog med NKK, gis en mulighet for å trekke seg før endelig vedtak om inndragning av autorisasjon fattes. Da kan man i fellesskap bli enige om en grunn. Når man er oppe i årene, er det ofte lettere å si til omgivelsene: «Jeg velger å slutte å dømme fordi jeg synes det er for konsentrasjonskrevende, eller at helsa begynner å skrante, vil være mer sammen med egne hunder eller barnebarn» osv. Som yngre, om f.eks fylla har skylda for at man ikke har utøvet sitt verv tilfredsstillende, kan man begrunne at man trekker seg ved å si at man har blitt syk, jobben krever mer, vil være mer sammen med barn og familie osv. Kinderegg På den måten, med mer dialog og prosess, vil man oppnå følgende: Vedkommende det gjelder, vil ikke lenger dømme. Da er det målet nådd. Den det gjelder, vil kunne opprettholde egen selvfølelse. Den det gjelder, slipper i samme grad å bruke deler av sin siste del av livet til bitterhet overfor den organisasjon og det hundelivet som man føler man har gitt sitt liv til. Saken blir ikke så lett «snakkis» i omgivelsene. Man slipper det voldsomme omdømmetapet som inndragning av autorisasjon innebærer. I stedet kan man i tillegg få en takk – på en eller annen måte - for den innsatsen man har utført i en menneskealder. Vi må ikke glemme at selv om det på tampen har funnet sted forhold som ikke kan aksepteres, har de det gjelder, normalt gjort en stor og helhjertet innsats i mange, mange år. Ikke minst: Særdeles enkelt å gjennomføre i praksis. Altså enkelt, rimelig og sannsynligvis lettere å takle for den det gjelder i etterkant. Og NKK som organisasjon viser at man bryr seg, og gjør et bidrag for at man skal kunne gå ut av dommerrollen med en viss verdighet. Med dette – et lite bidrag til frivillighetens år - stafettpinnen er avlevert – hvem tar den videre? Anne Cathrine Frøstrup er tidligere dommer i Norges domstoler og tidligere kartverkssjef. Nå er hun leder i NKKs lovkomité og har flere verv i fuglehund-miljøet. Hun er også utdannet instruktør fase I. For øvrig er hun fagdirektør i Domstoladministrasjonen.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy