FUGLEHUNDEN 2/22 105 NORSK WE IMARANER KLUBB DEN ALLER BESTE OPPLEVELSEN Vi som fuglejegere med hund har en rekke gleder med jakta, og det er ikke greit å velge ut bare et av disse punktene, men som meg har nok mange en ekstra god følelse når siste punktet er oppfylt, og en tusler tilbake til hytte eller bil i skumringen med litt ekstra vekt i sekken. Skal det siste kulepunktet innfris er det en absolutt forutsetning, noe jeg skal beskrive i en kort jakthistorie fra september 2021. - Det er bratt, Telemark er alltid bratt. Glissen skog på høyresiden og tett bjørk etter gammelt hugstfelt ned mot venstre. Ettermiddagssolen står rett imot og både far og sønn kjenner dagen i kroppen. «Guttungen» er godt oppe lia over meg da det kommer et tørt hark fra Beretta’n. Gammer’n skvetter til og 20-30 meter over meg farer en sort fjørball. Ikke lenger veldig elegant, så treffet er udiskutabelt, og banen tilsier nedfall betydelig ned i lia. Det Det aller beste med jakta er at bikkja finner fugl Det aller beste med jakta er at bikkja reiser fugl Det aller beste med jakta er at jeg får skutt med hagla Det aller beste med jakta er at jeg har fugl i sekken når dagen er over rasler i rester av høstens løv og det siste jeg hører er litt vingeslag som forsvinner ytterligere nedover og ut av høreavstand. Over 100 meter fra skytter og fullstendig utenfor en presis stedsangivelse. Fuglen er trolig på beina og i fullt firsprang videre nedover. - Firbenten som gjorde jobben lenger oppe kommer til med tunga ute og lysten utenpå. Det blir beordra full stans og pust i bakken. Jeg må nesten sette meg på henne, men her må vi få igjen sansene før resten av jobben skal gjøres, så vi prater og tar ned pulsen i noen minutter før vi sammen går til der jeg tror nedslaget var. Derfra og ut har vi to forskjellige roller. Frøkna har fått kommando og jeg setter meg inn mot en bjørkestamme med knekt børse, og samtidig som guttungen har fått klatra ned lia, forsvinner det en grå skygge videre nedover i ris og kjerr. Klokka går – sakte, veldig sakte. Vi sitter og lytter til gult løv som faller, en markmus som titter frem, og den siste honningsamlinga fra en sesongsliten humle. GPS viser retur og pila peker mot oss, og avstanden reduseres jevnt og trutt fra 176 meter. - Utfallet er gitt. Bikkja finner frembåde på tur og retur, byttet er sjanseløst og blir både funnet, fanget, og levert. Det aller beste med jakta er oppnådd – Naturopplevelse, samvær, samspill og spenning. Og vi har fugl i sekken denne dagen når vi tusler mot koia. Hva er så moralen i denne historien? Basert på postulatene og egne jaktopplevelser skal det kun brukes børse om du har med apporterende hund. Er det fineste med jakta å finne og reise fugl, så ta med kameraet om bikkja ikke apporterer. Naturopplevelse er de samme, samværet, hyggen og spenningen, men om du skal høste av vår dyrbare natur, så sørg for at du har oddsen på rett side. Raser, hunder, eiere, klubber og forbund har forskjellig syn på viktigheten av apport, og dessverre er bedømmelse og berømmelse mer knyttet til andre egenskaper. Jeg håper og jobber for at dette gradvis endres, slik at de beste hundene er de som sørger for vekt i sekken, og ikke bare kan hente en tørket tøyball på en fotballbane, dokumentert gjennom en papirlapp i innerlomma. Lykke til med treninga fremover. MED FUGLEHUND ER HØSTJAKTA
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy