Fuglehunden 1-2023

14-17 8-13 MØT SPREKE KNUT, 90 ÅR 30-35 SIDE SIDE SIDE 1 2023 86. årgang BOSS TOK SIN ANDRE NM-TITTEL SLIK ER DET PÅ INSTRUKTØRKURS

norgesfor.no Kvalitetsfôr fra Skandinavias største produsent Forhandler Telefon Poststed Stoa Maskin 37 00 53 60 Arendal Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Bagn Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Dokka Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Dombås Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Elverum Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Fagernes Orkla Kornsilo og Mølne 72 48 75 50 Fannrem Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Flisa Fiskå Mølle 62 95 54 44 Flisa Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Gausdal Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Gjøvik Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Hafjell Maskinsalg 37 93 00 89 Hægeland Ringerikes Kornsilo 32 18 10 00 Hønefoss Eiksenteret Gran 61 31 38 50 Jaren Strand 62 35 15 00 Jaren Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Jessheim Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Jevnaker Strand Maskinutleie 93 09 91 43 Jørpeland Hurum Mølle 32 79 80 06 Klokkarstua Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Lillehammer Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Lom Ottadalen Mølle 61 21 18 20 Lom Orkla Kornsilo og Mølne 72 87 84 10 Lundamo Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Løken Løten Mølle 62 50 89 89 Løten Orkla Kornsilo og Mølne 72 49 57 70 Meldal Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Mesnali Strand 62 35 15 00 Moelv Hundseth Mølle 74 22 71 70 Namdalseid Dalebakken Mølle 72 51 30 90 Opphaug Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Otta Sigdal Maskinforretning 32 71 18 90 Prestfoss Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Ringebu Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Rudshøgda Odals Innkjøpslag 62 96 11 46 Skarnes Eiksenteret Namsos 74 27 23 33 Spillum Eiksenteret Steinkjer 74 16 47 99 Steinkjer Ottadalen Mølle 57 87 69 15 Stryn Fiskå Mølle 51 74 33 00 Tau Hagia Karmøy 52 84 67 88 Torvastad Eiksenteret Varhaug 51 79 94 80 Varhaug Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Vinstra Vinstra Bruk 61 29 01 20 Vinstra Ottadalen Mølle 61 23 70 72 Vågå Eiksenteret Ørsta 70 04 85 50 Ørsta Gausdal Landhandleri 61 22 00 00 Årnes Kjærlighet i hver matskål Med våre firbente venner i tankene og over hundre års erfaring, produserer og utvikler Doggy AB katte- og hundemat i verdens- klasse med bærekraft og miljø i fokus. Uansett hvilket hunde- eller kattemat du velger kan du være sikker på at kvaliteten er best. Blandt våre merker finner du hunde- og kattemat for enhver smak. Alltid ansvarlig tilberedt, med en ekstra dose kjærlighet. I Vårgårda i Sverige lages fôr til kjæledyr i verdensklasse til katter og hunder med ingredienser av virkelig høy kvalitet! For mer informasjon om sortiment og produkt- omtale, se norgesfor.no og doggyab.se.

Fuglehunden 1/23 3 INNHOLD FELLESSIDENE Da pointer Theo måtte reddes 6-7 Portrettet: Knut Kvam 8-13 Anne Cathrine på instruktørkurs fase II 14-17 Gleden av apport! 18-19 Alt om Unghund Grand Prix 20-28 Alt om NM skog 30-35 Jakt med gammel hund 36 VKM-rapporten er endelig klar 37 Ord og uttrykk du bør kunne 38-39 Blinkskuddet 42 Vær obs på kennelhoste 43 Solfrid og Christians første jaktdag 44-45 Tips fra Elin Wittusen 46-48 Gled deg til nummer 2! 49 Tiur felt for Tyri 50-51 FASTE SIDER Dikt fra Arthur Charles Rønnestad 4 Redaktør Siri har ordet 5 Dyrlegen Anita om jursvulster 42-43 Nytt fra FKF 52-53 KLUBBSIDENE Norsk Bretonklubb 54 Norsk Engelsksetterklubb 61 Norsk Gordonsetterklub 68 Norsk Irsksetterklubb 75 Norsk Münsterländer Klubb 82 Norsk Pointerklubb 89 Norsk Vorstehhundklubb 96 Norsk Weimaranerklubb 103 Forsidefoto: Knut Kvam, 90 år, fortsatt en aktiv jeger. Foto: Siri Walen Simensen 14-17 8-13 MØT SPREKE KNUT, 90 ÅR 30-35 SIDE SIDE SIDE 1 2023 86. årgang BOSS TOK SIN ANDRE NM-TITTEL SLIK ER DET PÅ INSTRUKTØRKURS P120831_fuglehunden 1-23NY-annonse.indd 1 01.12.2022 13:50 8 48 20 36

4 Fuglehunden 1/23 DIKT ♥ Bobo ♥ Du var min beste venn. Skal ikke rangere, men du var gem. Pleaset meg, men det trengte du ikke å gjøre. Du var alltid fornøyd, unntaket var når jeg var sur, helt uten grunn. Da luntet du usikker rundt en stund, urettferdig var det. Sånn er det med oss mennesker, vi må ha noen å dupere, du fant din plass i flokken, bak meg, men foran skokken, var alltid glad når jeg stod opp, da logret du rundt med hele din kropp. Dine varme brummende lyder, ved glede og hengivenhet vil sitte i mitt minne. Vi vant mange premier, på utstillinger og jakt. Det betydde ikke noe for deg. Det du likte, var ros fra meg. Du dro meg og pulken over islagte vann og trange bekkedrag, der hang snøen i tunge lag. Bøyde bjørker, og sildrende vann. Ja,det var vanskelig å komme seg fram. Sommerstid bar du kløv, med mat og drikke. Det gjorde du også nå i høst, men da var den fylt med rypebrøst. Du var som vanlig veldig fli k, lett for meg å skyte blink. Selv Seppala-løpet var du med på, ikke dårlig av en engelsk setter, det så. At en elg skulle bli din bane, det kunne vel ingen ane. Traumatisk og trist, der du i mine armer lå, men du døde ihvertfall med skoa på. Du min venn, ble 15,5 år. Nå er det Mega, som slikker mine sår. A.C.R. Dikt Interfarm AS Tlf 67581130 Den eneste med gode tarmbakterier FRA hund TIL hund Kjøp hos din veterinær eller på nee

Fuglehunden 1/23 5 NATUREN OG OSS I Norge har vi lange tradisjoner for det høstingsbaserte friluft livet. Vi plukker bær og sopp, fisker i vannene, jakter i skog og på fjellet, og med og uten hund. Det gir fantastisk mye glede på mange plan og bidrar uten tvil til god folkehelse. Når jeg har fylt en kurv med sopp, eller vi har en god middag med hjem, ligger det mange gode følelser i dette. Tanken på å ha høstet maten selv gjør godt, og i tillegg kommer den deilige slitenheten, som følger etter en dag ute i frisk luft Jeg kunne ha sittet i timevis og beskrevet stunder, som har gitt meg ro i sjelen ute i naturen, der hunden min og jeg har vært sammen. Har den hatt en stand og vi har sett orrfugl, storfugl eller ryper, kjennes det som om naturens storhet og magi har lagt seg i brystet, og jeg kommer hjem og føler takknemlighet og ydmykhet. Tenk at min hund kan vise meg denne fuglen, peke den ut for meg, la meg få oppleve dette øyeblikket. Så mange vakre bilder fra utallige situasjoner ligger lagret på netthinnen; det er fantastisk. Men også andre typer jakt, som ikke jeg bedriver, har fascinert meg. En gang jeg satt på en liten bakketopp, hørte jeg en los, som klinget et stykke unna og konstaterte at noen var ute med harehunden. Plutselig så jeg en hvit, liten skikkelse komme hoppende, og brått stoppet den, nappet seg rolig i pelsen, kikket i retningen losen kom fra. I noen sekunder stod den rolig med spissete ører og lyttet, «nærmer den seg?», så det ut som den tenkte. Jeg satt musestille og nøt synet av den vakre skapningen, og etter en stund løp den videre med lette hopp, tilsynelatende ganske uanstrengt. Cirka ett minutt senere kom hunden losende med nesen i bakken – den så langt mer sliten ut. Jeg vet ikke om det er slik hver gang, men hva jeg så, var en hare, som hadde full kontroll. Det var så rått å se at jeg faktisk satt og smilte mens jeg tenkte at den var en smarting. Ikke alle forstår at vi kan hente gode opplevelser i forbindelse med jakt, og til stadighet nå, føles det som, forsøkes det å legge begrensinger på aktivitetene vi elsker. Jakt med løshund foreslås blant annet avviklet av en dyrevernorganisasjon. Det slår meg at hvis våre aktiviteter blir beheftet med mange begrensninger, og gjør det vanskelig å drive med det vi gjør, så vil det føre til at mange mister interessen. Hvem vil ha en fuglehund hvis den ikke får gå løs? Og det er da vi skal tenke i større sammenheng, på folkehelsen, for hva vil sannsynligvis skje hvis alle som driver med jakt og jakthunder gir opp og legger ned hobbyen? Jeg vil tro at svært mange også vil miste interessen for naturen, og da er spørsmålet: Vil det gjøre det bedre for viltet? I vår del av verden er ikke jakt en trussel for viltbestandene. Den virkelige trusselen er tap av leveområder. Jon Østeng Hov, som skrev diktet «Skal hilse fra fjellet», sa i et intervju i Fuglehunden at han var mest bekymret for den økte motoriserte ferdselen i fjell og skog – fordi det stresset dyrelivet. Når han til stadighet vandret i fjellheimen, uroet det han å se det store presset i fjellheimen i forbindelse med hyttebygging og annen menneskelig aktivitet. Så sent som i går brukte jeg min fuglehund og naturen utenfor husdøren som medisin mot slitenhet og oppgitthet over en nakke, som streiker og gjør vondt. Rent medisinsk for nakken isolert, fin es det ikke noe som skulle tilsi at jeg ble bedre av en lang tur på oppgåtte stier, men da jeg kom hjem, følte jeg meg mye bedre. Tilfredsheten og påminnelsen om hvor fl tt det er i naturen, ligger ennå i kroppen, føles det som. I denne følelsen ligger også den gode samvittigheten overfor hunden jeg elsker, at han fikk løpe fritt og bli deilig sliten. Kort sagt så klarer jeg ikke helt å se for meg livet uten hundene våre. Det er de, som får meg ut i all slags vær. De bidrar sterkt til at jeg kommer i balanse hvis en dag blir i tøffeste laget, både gjennom sin blotte eksistens og gjennom mitt ansvar som hundeeier for å gi dem fysisk aktivitet. Når du sitter med dette bladet mellom hendene, håper jeg at du blir minnet om at vi er så heldige å ha de vakreste og snilleste hundene, selvfølgelig ikke objektivt sett. De fir ente bestevennene våre fortjener det beste livet de kan få med masse kjærlighet og mental og fysisk stimuli. Vinterfjellet er vakkert, og en fuglehund, som kjemper seg frem i snøen med lykkelig blikk, er alltid fl tt. Vi skal hegne om disse stundene, verdsette dem, vite at de gjør bra for kropp og sinn. Og det skal folk vite, at fuglehundfolk sannsynligvis i snitt er litt sprekere og friskere enn gjennomsnittet, takket være hundene våre og vår kjærlighet til naturen. Les om fantastiske Knut Kvam, 90 år, og det blir synlig hva jeg tenker på. Fortsatt god vinter fra Siri REDAKTØREN HAR ORDET SIRI WALEN SIMENSEN Siri er utdannet pressefotograf og journalist og har tretti års erfaring frå dags- og ukepresse. Har også skrevet tre bøker. Hunder: Setpoints M og matmor til pointer Nash. Siri NBK NESK NGK NISK NMLK NPK NVK NWK

6 Fuglehunden 1/23 REDNINGSAKSJON Søndag 16. oktober tok jeg med Lykkekjerrets Theo på skogsfugljakt. Startet ut i et kjent område. Theo startet ut i fi t skogsfugl søk. Etter kort tid dro han ut til høyre, det dro LANGT ut. Fulgte han på gps`n. Jeg så at han ikke var på jakt, han løp rett ut og ned i terrenget. Jeg valgte å gå tilbake til bilen og kjøre ned etter den lite trafikkerte veien. Etter ei stund ser jeg at Theo nærmer ser Auster-Vefsna. Like etterpå ser jeg på gps`n at han krysser elva. I utgangspunktet ble jeg ikke så engstelig for elva, da jeg har vært der på rafting med RiverNorth Rafting. Der oppe kalles elva for «stilleelva». Jeg regnet med at det var rolig elv og at kryssingen gikk bra. Han var en liten tur på land på andre siden, før han på ny kastet seg på elva og la på svøm tilbake. Da hadde jeg han på 180m på gps`s. Stoppet bilen og gikk ut og plystret på han. Like etter hørte jeg det jeg vil karakterisere som et dødsrop. En helt j… følelse. Bjeffingen bare fortsatte mens jeg prøvde å komme meg raskt ned mot elven for å se hva som hadde skjedd. Det er en rå natur i området der, vel å merke når man er på en koselig rafting tur. Men denne dagen fikk jeg sett hvor bratt det er fra veien ned mot elven. Vil tro det er like bratt som i et unnarenn i en hoppbakke, bare kledd med gammel skog. Jeg gikk etter hylene fra hunden og var usikker på hva som ville møte meg. Da jeg nærmet meg så jeg at det er bare bratte fjellsider ned mot elva. Tok tak i et tre og bøyde meg frem for å se ned mot elven. Der så jeg min kjære Theo stå på en stein/hylle helt nede i vannkanten under meg. Hylene roet seg da han så meg. Jeg kjente på lettelse og en stor fortvilelse. Hunden var funnet, men jeg kom meg ikke bort til han. Auster-Vefsna er her rå, det er som en canyon, stille elva er overfor oss. Ringer til min kone og forteller kort hva som har skjedd. Ber henne ringe politiet, det var det eneste jeg kom på i farten. Da var klokken 13:40. Det var vanskelig å forklare akkurat hvor jeg var. Jeg gikk et stykke opp i elva før det var mulig å klatre ned. Det er fjell og stein langs den strie elva. På vei mot der Theo stod, så gikk det bratte berget ut i elven og laget en sperring mellom meg og hunden. Jeg stod nå ca 5 meter unna han, men kunne ikke engang vurdere å gjøre et forsøk Da Einar Einmo i Nordland fant ut av jaktkameraten, pointeren Theo, hadde havnet i den strie elven Auster-Vefsna, ble han alvorlig bekymret. Lynraskt tenking om hvor hjelpen kunne hentes inn, reddet hunden. Fuglehunden har bedt Einar om å dele dramaet, som heldigvis endte godt. Her er historien: TEKST OG FOTO: EINAR EINMO ” Da jeg nærmet meg så jeg at det er bare bratte fjellsider ned mot elva. Theo stod livredd ved elvekanten og kom ingen vei. EN HUND er ikke bare en hund…

Fuglehunden 1/23 7 på å komme meg bort til Theo som stod og skalv. Er han skadd? Tankene gikk. Enn om han kaster seg i vannet for å komme til meg? Det ville aldri gå bra. Da ville han bli tatt av den strie strømmen i elven. Jeg stod i en canyon. Ville det være dekning på mobilen? Jeg måtte ha hjelp av folk med tau og klatrekompetanse. Til stor glede var det tidvis dekning, fikk ringt kona som hjalp meg å skaffe nummer til RiverNorth Rafting på Trofors. Jeg fikk kontakt, men den var hakkete og dårlig. Men han hørte jeg forklare litt om min beskrivelse av det jeg så rundt meg. Jeg hørte han svare: «Jeg vet hvor du er, jeg kommer». Mens jeg ventet på hjelp, stod jeg og sa en ting om og om og om igjen til Theo: «Stå i ro». Var redd han skulle prøve å svømme til meg. Etter nærmere to timer ved elva, var det en ubeskrivelig følelse da jeg hørte rop ovenfor meg. Hjelpen var kommet. Så det var fle e der. Venner og naboer i området der hadde kommet til for å bidra. For en glede. Ron Fisher fra RiverNorth Rafting ordnet klatreutstyr og rappellerte ned til Theo som sto rolig og tok imot hjelp. Det ble laget en sele for å sikre hunden før Ron svingte seg rundt berget som skilte meg fra hunden. FOR en glede å få Theo i armene, tilsynelatende uskadd. Det var nå gått to timer siden jeg fant Theo. Nina Nilsen og Marius Pedersen, som har kjøpt valp hos oss tidligere var kommet ned, sto nå rett bak meg. De hadde med ulldekken som Theo fikk på. Jeg hadde Theo i armene til vi kom på sikker grunn. Stig Toven og Roger Justad stod og ordnet med tau til klatreren. Vi delte alle gleden over at dette gikk bra. Ved bilen fikk jeg undersøkt Theo og gitt han mat. Han hoppet og spratt og tok initiativ til lek med halvsøster Lykkekjerrets Hedvig. Hva som skjedde og hvorfor Theo dro ut og over elven får jeg aldri svar på, men noe sier meg at han prøvde å løpe opp stor-tiur`n, som vi var ute etter. Nå er det tre døgn siden og Theo har ingen skader. Men han har vært sliten og ligget mange timer i fanget (og i sengen) hos meg. Jeg ønsker nok en gang å takke for all hjelp, telefoner og meldinger fra venner. Ser fra tid til annen at det er diskusjoner på sosiale medier i forhold til bruk av gps. Det kan være mange meninger rundt dette, men i dette tilfellet ville ikke jeg ha kommet hjemmed Theo uten. Hadde ALDRI funnet han der han satt uten. Gleden over at dette endte bra er ubeskrivelig. Det var en følelsesmessig dag der jeg virkelig fikk kjenne på kroppen at en hun er ikke bare en hund. Hadde Theo havnet i den frådende elva, ville han sannsynligvis ikke har klart å svømme over, så sliten som han var. Einar og Theo på jakt tidlig høst. Bestevennene Theo og matfar. Ron Fisher kom seg ned til Theo ved hjelp av tau. Vel hjemme, sluknet pointer Theo foran ovnen, det var godt å komme inn.

8 Fuglehunden 1/23 PORTRETTET I mange tiår har han vært en sentral og verdsatt mann i fuglehundmiljøet i gamle Buskerud. Nå er han blitt et bilde på hvor bra hobbyen vår er for helsen. Til tross sin høye alder, formelig spretter han rundt på moserabbene i fjellheimen med børsa over skulderen. Fuglehundens redaktør har invitert Knut og sønnen Lasse på skogstur, og det blir en livsbejaende formiddag med historien om hvordan hans jeger- og fuglehundliv tok form. At «gubben» elsker fuglehunder og alt som følger, ligger utenpå han. – På jakta i høst så jeg bare fem ryper, og de lettet langt utenfor skuddhold og jeg fikk ikke skutt. Bikkja stod 286 meter ute, og uten peiler, ville jeg ikke ha sett hvor hun stod, sier han med entusiasme. Joda, med en skrott som har passert nitti, tar det litt lenger tid å komme seg opp i situasjonen enn det gjorde i gamle dager, med en ung kropp, men Knut synes at jakta er like morsom som før – og kanskje er blitt viktigere enn noen gang. – Jeg er overbevist om at livet med fuglehunder har holdt meg i god, fysisk form. Hadde jeg ikke drevet med dette, tror jeg ikke at jeg ville ha blitt så gammel, eller holdt meg så vital, sier han. Han ble født inn i en hundefamilie. Faren Kristian Kvam, som ble født og vokste opp i Jostedalen, kom til Drammen på 1920-tallet med tre karer, som drev en stor bøling kveg hele veien derfra, og han ble i Buskerud-byen, giftet seg der. 9. august 1932 ble han far til Knut. Portrettet: Knut Kvam «Hadde jeg ikke hatt fuglehund, tror jeg ikke at jeg ville ha blitt 90 år» Han er 90 år og var på jakt med egen hund også i høst. Knut Kvam innrømmer at det kan være et problem å rekke bort i tide når Aisa (8) tar stand langt ute, men jakten er likevel det beste av alt. TEKST OG FOTO: SIRI WALEN SIMENSEN FOTO: OGSÅ PRIVATE BILDER Knut og Lasse tar en pust i bakken på skogsjakt.

Fuglehunden 1/23 9 – Da jeg kom til verden, var det allerede hunder i familien. Pappa drev oppdrett og trening av schæfere, og hadde blant annet en norgesmester i hus. Under krigen mistet han alle hundene da tyskerne tok dem, men tre av dem kom tilbake da det ble fred. Jeg ble tidlig hundevant, forteller Knut. Gjennom Drammen Forsvars- og Politihund forening, ble Kristian Kvam kjent med svensken Acke Tornqvist, som møtte en norsk engelsk setter dame og flyttet til Lier. Han begynte med oppdrett av engelske settere og trente også hunder for folk. Siden er han kjent som en guru for alle som drev med fuglehunder og rypejakt med hund. Acke hadde treningsterreng i Tessungdalen. – Pappa fikk en engelsk setter at Acke, og det ble min første fuglehund, Ackes Liss. Jeg var ti år gammel og opplevde det som veldig annerledes enn å ha schæfer. Dessverre ble Liss syk syv år gammel og måtte avlives. Den gangen ga man hunden et skudd i skogen når dens siste tid var kommet, forteller Knut. Som ung voksen begynte han med harehunder, og i 1953 møtte han sin Berit, som hadde en onkel som drev med engelsk setter, og sånn begynte det hele. Han gikk inn i et engelsk setter eventyr, som har farget hele hans voksne liv. Bess hadde en merittert far, som var blitt brukt mye i avl, og Knut begynte å grunntrene henne som om hun var en schæfer. – Når jeg hadde dressuren inne, begynte vi også å dra til fjells, der vi trente ulovlig, som var hva man gjorde den gangen. Jeg sov i bilen, trente og trente hund og hun ble fli kere og fli kere, og det ble jeg også. Etter hvert startet vi på jaktprøve, minnes han. 

10 Fuglehunden 1/23 PORTRETTET Knut forteller at han bare startet på en et par jaktprøver den gangen i 1967 på Tempelseter, arrangert av Asker Jeger og Fiskerforening. Det gikk dritt, for å si det slik, for han visste ingen ting om hva som var forventet. De andre deltakerne var hva man i dag kan kalle «jaktadel», for rypejakt var for velstående folk, mest. Det var fi e folk som den gangen stilte opp i konkurransene og jeg var en vanlig bygutt fra Drammen og kunne ikke bare spørre sidemannen om ting jeg lurte på, sier han og ler. Det han ikke fikk på jaktprøve fikset han på utstilling, og med 1. premie eksteriør på Bess, bestemte han seg for å avle på henne. Det ble ett kull, men han beholdt ikke valp selv. Så kom hund nummer to, Thessie. Da hun kom, var det blitt mer vanlig at vanlige folk drev med fuglehund og startet på jaktprøver, og Knut meldte seg på prøver og fikk 1. premie i unghund/ UK og 3. premie i AK. – Berit satt hjemme og ventet, hun har vært den mest tålmodige kona jeg kunne ha fått. 14 hunder har vi hatt totalt og uansett hvor gode eller dårlige de har vært, så har vi aldri byttet dem ut. Noen har jeg til og med slitt med fordi de ikke var gode nok, sier han. Å få hunder rolig i fugl har alltid vært utfordringen, men gjennom å bruke line, har han stort sett kommet i mål med de ulike individene. Jakten har foregått både på fjellet og i skogen. – I mange år reiste vi ofte til Sverige, og forøvrig, har jeg jaktet på Høvringen for 41. gang i år. Gjennom livet har jeg også vært med å leie terreng, blant annet tjue år på Blefjell og i noen år på Storeskar i Hemsedal. Den beste hunden han har hatt, var Vakkerdalens Tara, kjøpt av Torfinn Stenersen. Hun kom i bærepose til Gardermoen i 1999 og døde i 2008, like før Knut skulle på jakt. – Hun fikk spisevegring og jeg gjorde alt som stod i min makt for å få henne til å spise, men hun ville ikke. Vi tror det skyldtes at vi flyttet, resonnerer han. Tidlig på 80-tallet, Knut trener apport. Knut med Aisa og en nyskutt tiur. Knut og Aisa på tur. Han fikk henne da han var 82 år gammel! ” Å få hunder rolig i fugl har alltid vært utfordringen, men gjennom å bruke line, har han stort sett kommet i mål med de ulike individene.

Fuglehunden 1/23 11 Så kom Nåsakollens Kelly, en hund han fikk av Lasse fra hans oppdrett. Nåsakollen er en fjelltopp rett bak barndomshjemmet til Knuts far i Jostedalen. Det var også den hunden han fikk 1 AK på da han var 80 år. – I hele mitt voksne liv har jeg jaktet på den perfekte fuglehunden. Jeg har stilt på jaktprøver, i håp om å bli best. Men drivkraften er å være i fjellet. Å være ute i naturen har vært det overordnete målet, det jeg har elsket. Som ung mann før i tiden, måtte vi selv brøyte oss vei inn i marka om vinteren, men det var aldri et hinder, bare en glede, oppsummerer han. Alle som kjenner Knut, vet at ingen andre trente fuglehundene så mye som han. Ofte dro han 04.30 om morgenen for å trene i fjellet, før han skulle på jobb. – I min yrkesaktive karriere, var jeg så heldig å ha en fl ksibel salgsjobb og hadde kundemøter fra 11-11.20 på formiddagen. Jeg kom på møter med røde kinn, etter å ha løpt rundt i fjellet i noen timer, og jeg hadde hunder som var ferdig mosjonert for dagen og var rolige og fi e. Han forteller at han ofte kjørte langt for å snakke med kunder og alltid tok han hundene med i bilen. På veien til Odda stoppet han i fjellet og trente dem, både på veien til og hjemover igjen. – Jeg har alltid hatt veldig rolige hunder, og det skyldes at de fikk så mye mosjon. På kontoret lå de og sov under kontorpulten, forteller han. Han tror hobbyen har gitt han det gode livet han har i dag. I 80 år var han stort sett frisk. I fjor, da han byttet vinduer, ble han akutt syk og livet hang i en tynn tråd, da lå han på overvåkningen i to døgn. Men det gikk bra. – Legen sa at jeg er heldig, som har så god helse. Det viste seg at jeg hadde drukket for lite vann Knut på utstilling. Han har fått mange fine premier på flere av hundene sine gjennom årene. Knut slapper av på tur med Kelly i 2009. På utstilling en gang på 80-tallet. Ute på trening på 80-tallet. På tur i skogen på 90-tallet. ” – I hele mitt voksne liv har jeg jaktet på den perfekte fuglehunden. 

12 Fuglehunden 1/23 PORTRETTET og jobbet for hardt i sommervarmen. Nå passer jeg alltid på å drikke nok, sier han. Hytta på Blefjell har vært et fl tt utgangspunkt for å dyrke hobbyen han elsker. Og 82 år gammel kjøpte Knut seg en ny valp. «Er du gær’n?», sa folk, og tenkte at han var smårar, men for han var det godt å få en valp, som ga han noe å være opptatt av og holde på med. – Med en hund, har du alltid noe å gjøre. Jeg må ut, og det er så bra! Sønnen Lasse ler. Knut har to sønner og begge var med på jakt da de var små, men det er minstemann, som har latt seg inspirere til å holde på med det samme som faren. Far og sønn har hatt stor glede av at de deler hobby. – Men å gå med pappa i fjellet var ikke kos og avslapning da jeg vokste opp. Han gikk fra morgen til kveld uten bålpause, sier junior og ler. – Pauser begynte jeg først å ta da jeg ble 85 år, skyter Knut inn, og latteren runger, mens vi rusler innover i skogen, de med børse over skulderen. Og å vokse opp med Knut som pappa, kunne sikkert ha vært krevende for mange; som barn ble Lasse sendt ut for å sykle med hundene i sommermånedene – de skulle være i form til jakten. Men for han slo det ut positivt: Da han skulle stå til konfi masjon, bestemte han seg for å bruke pengene han fikk til å kjøpe sin egen hund. Slik Knut ser det, har sønnen realisert mange av hans drømmer. Mens Knut ble regnet som for gammel da han søkte om å få utdanne seg til jaktprøvedommer, ble Lasse jaktprøvedommer. Lasse har også vunnet høystatusløp og gjort det bra i vinnerklassen. Akkurat dette med ramp og ettergåing har vært kilde til mye munterhet og latter. Det er ingen hemmelighet at Knut har røket ut, gang etter gang, på jaktprøver – mange ganger – på grunn av ettergåing. – Lasse er nok fli kere til å dressere enn meg. Mens mine hunder har vært litt rampete og har blitt slått ut av konkurranser fordi de har løpt etter fugl, har Lasses vært lydigere. Men jeg vil si at det å delta og alltid ha håpet med seg om å gjøre det bra, har gitt ekstremt mye bra livskvalitet, sier 90-åringen. Tro det eller ei. Drømmen om å ha den perfekte fuglehunden, lever fortsatt i Knut. Nitti år gammel må han fortsatt ut hver dag, minst to-tre ganger om dagen, han drar til travbanen, skogen, fjellet. – Jeg har i alle år benyttet meg fl ttig av travbanen i Drammen. Der sykler jeg rundt og rundt. Lasse og døtrene ga meg en ny sykkel i 90-årsgave, ha-ha, så dette driver jeg med fortsatt, forteller den joviale fuglehundmannen. Med oss på turen har han Simos Aisa, nå åtte år, som kom til Knut da han var 82 år. Hun ble kreftoperert for tre år siden, og matfar forteller at han ble knust og gråt sine modige tårer da han fikk vite at det var kreft i bakbeinet og fremtidsutsiktene var usikre. Men det gikk bra. Knut var i mange år prøveleder for Buskerud Jæger og Fiskeforenings jaktprøve på Tempelseter. Her tidlig på 1990-tallet. Knut og Bess tidlig på 50-tallet. Knut og sønnen Lasse på trening i Jostedalen på slutten av 70-tallet. Knut og Lasses første hund Cherie på Blefjell. Knut på jakt på begynnelsen av 70-tallet. ” – Pauser begynte jeg først å ta da jeg ble 85 år, skyter Knut inn, og latteren runger, mens vi rusler innover i skogen.

Fuglehunden 1/23 13 – Jeg blir veldig glad i hundene våre – alt for glad i dem. Tidligere i livet har jeg ikke hatt hund i stua, men med Aisa er det sluppet helt opp. Hun er et fullverdig medlem av familien, er blitt barnet vårt. Det gir ekstremt mye glede å ha en hund som Aisa, hver dag, fra morgen til kveld. Han skryter av kona Berit, som har sittet igjen alene alt for mange ganger mens han har dyrket interessen sin. Heldigvis har hun vært glad i hundene også, og de har vanket med mennesker, som har akseptert at de har med hundene overalt. – Det er så utrolig mange fi e folk i fuglehundmiljøet. I mange år var jeg aktivt med i Buskerud Jæger og Fiskerforening og utvalget fuglehundgruppa, der jeg var leder. Nå forsøker jeg å stille på utstillingene deres, for der møter jeg gamle kjente og det er alltid så hyggelig. Mange husker Knut som prøveleder på den nevnte foreningens jaktprøve på Tempelseter. Da var kona alltid med. – Når jeg tenker tilbake og på hvordan livet er nå, slår det meg at det er viktig å ha noe å brenne for. Å drive med fuglehunder har vært nummer to etter familien, og kanskje noen ganger første prioritet også, sier han. Noen rasefanatiker vil han ikke si at han er, selv om det bare har vært engelsk setter i deres hjem. Gjennom årene har han tenkt at pointer ville ha vært fi t å ha. De andres rasene har han egentlig ikke engang vurdert. En dag med Knut er en dag i munterhetens tegn. Vi får vite at han fortsatt drar på fjellet alene og stoler på at det går bra. – Jeg går ikke og tenker på at noe kan gå galt, bare fordi jeg er gammel. – Fatter’n går skiheisen opp på lette bein, så han er sprek, skyter Lasse inn. Ja, Knut har alltid vært liten og lett og lett på foten, og har vært fli k til å løpe og holde seg i form. – Hva vil du si til andre, som er blitt så gammel at de vurderer å slutte med hund? – Fortsett! Gå ut og kos deg med hunden din. Har du interessen fortsatt, så tør å gå løs på en ny valp, eller kjøp en voksen hund. Det er medisin for både kropp og sjel! Det hører med til historien at Buskerud-mannen har fått 1. premie AK på stort sett alle hundene sine, men utover det, vil han ikke skryte av meritter, for de synes han ikke at han har. Nå sitter mange gamle og tenker at det blir bra når vintersesongen er over, men Knut gleder seg til de litt lysere dagene med snø, for han skal ut på ski med bikkja. Hvis den søker bra og han ser noen vingeslag, er dagen reddet. – Hva med dagens prøvesport? – Jeg synes, helt ærlig, at mange hunder går for stort, men det er ting å glede seg over også, som at det er blitt like mange damer, som stiller til start som menn. Jeg synes at kvinner ofte utmerker seg som gode til å få hunder lydige, de er mer tålmodige. For øvrig vil jeg minne om at det også for femti og seksti år siden var fokus på god dyrevelferd. Hundene skulle ha det godt da, og det skal de fortsatt. Det har vært mange valper på Knut, her med Kelly i 2009. På lavlandstrening i Sverige på 90-tallet. ” Han skryter av kona Berit, som har sittet igjen alene alt for mange ganger mens han har dyrket interessen sin.

14 Fuglehunden 1/23 INSTRUKTØRUTDANNELSE FKF har et instruktøropplegg i tre faser. I Fase 1 læres dressører opp for grunnleggende dressurkurs. Fase 2 krever fase 1 eller tilsvarende, og består av teori og praksisdel. Det er denne fasen jeg her skal dele med dere. Kl 15 den 23. september oppmøte Dyranut fjellstova på Hardangervidda. 24 timers undervisning og praktiske øvelser lå foran oss, og noe var gjort i forkant. FKF har et standard opplegg for de som ønsker å bli fase 2 instruktører. Det innebærer også krav til hjemmelekse i forkant. Den var levert. Anne-Grethe Sætrang, innleid kursinstruktør av Vestlandet Fuglehundklubb ved Arne Stalheim, var ute i god tid. En av de andre 5 som skulle være med på kurset kom til rett tid. Lena Øien som hadde kjørt Norge på tvers fra Engerdal kom også omtrent da. Vi hadde visst glemt at folk i yrkesaktiv alder kan få et møte fredag ettermiddag, så kursdeltakerne kom dryssende etter hvert. Alle spent, alle motivert, alle forventningsfulle. Det betydde senere oppstart enn planlagt, men gjennomført undervisningsplan er til for å følges, der er Anne-Grethe ubønnhørlig. Så med unntak av middag satt vi til kl 22.30 og hadde forelesninger, diskusjoner og kommentarer. Vi var privilegert, bare fem deltakere. Selv med tre veltalende og hyggelige bergensere tror jeg både Lena og jeg fikk eller for egen del snarere tok den plassen vi syntes vi også skulle ha. Det er, som alle vet, uuttømmelig mye å diskutere når det gjelder fuglehunder. Det hadde kanskje vært fle e deltakere en annen helg, men målet var også å få praktiske øvelser med fugl i fjellet, og da måtte det være mens det er fugl som trykker og før snøen lager problemer. HVORFOR FASE 2? FKF har et instruktøropplegg i 3 faser. Fase 1 er å lære opp dressører for grunnleggende dressurkurs. Fase 2 krever fase 1 eller tilsvarende, og skal bestå av teori og praksisdel, og skal inneholde inngående kunnskap om jakt med fuglehunder, prøver og jaktform, samt praktisk gjennomføring av en treningssamling for fuglehunder. Etikk og moral, samt det å være bevisst hva det er å være instruktør hører med. Med fase 2 utdanning er du ansett for å være kompetent til å undervise andre i hvordan man skal føre hund i fjellet. Vi deltakere på fase 2 kurset var alle interessert i ha såkalt dokumentert kompetanse på at vi kan nok for å bidra til at andre får like stor glede av denne trivelige og spennende sporten vår som vi selv har hatt og har. Hensikten, de tre formål med instruktørutdannelse: Målet med instruktørutdannelse rent generelt er å skape en bedre jakthund for den vanlige hundeeier. I tillegg skal vi bidra til å skape et godt hundehold til glede for jakthundeiere og deres omgivelser. Det siste er omdømmebiten, vi skal få jakthundeiere til å ha et hundehold som aksepteres av storsamfunnet. KOMPENDIUM Jon Georg Hov, som driver Fuglehundenes verden, har en bachelor i etologi, vitenskapen om hundens adferd, og også som rådgiver i faget. Han har skrevet kompendiet til fase 2, og til fase 1. Det må slå oss alle hvilken innsikt i hund og kunnskap om fuglehund han har, skrevet på en pedagogisk måte. Det gjør oss klokere, dersom vi FASE 2 KURS Dersom du har lyst til å kunne drive med veiledning for andre, og du ønsker å ha dokumentert kompetanse om trening og dressur av fuglehund, anbefaler jeg andre å ta instruktørutdannelse innenfor FKF-systemet, skriver Anne Cathrine Frøstrup. TEKST OG FOTO: ANNE CATHRINE FRØSTRUP Fra venstre på bildet: Eirik Sande med IS Zuni, Anne Cathrine Frøstrup med IS Snerta, Lena Øien med ES Vilja, Anne-Grethe Sætrang, Gorm Sture Langeland med ES Thriller og John Rygg med IS Evita.

Fuglehunden 1/23 15 er i stand til å ta innover oss det som han skriver. Nyttig bakgrunnsstoff or kurset. HVAGJØRDUMEDENTREGREISER? Dette var ett av spørsmålene i hjemmeleksen, relevante spørsmål vi fikk tilsendt akkurat under jakta. Så da gikk jeg der på fjellet og grunnet over hva som kunne være rett svar, egentlig vel vitende om at det er fle e vanskelige spørsmål enn fasitsvar i vår verden. Svarene skulle sendes inn i forkant. Alle gjorde dette meget utfyllende. Dette var alvor, vi skulle bestå en eksamen, og jeg tror vi alle gjerne ville vise at vi kunne litt om dette, og ikke minst vise at vi ikke reagerer med reptilhjernen når det gjelder hunder. Vi analyserer, vi skjønner hva som fremmer god læring, det er belønning, og hva som er straff, som er tiltak for å hindre en adferd. Det viktigste er jo at vi evner å refl ktere over en situasjon, hva som kan være årsak og hva som kan være gode tiltak for å oppnå ønskede resultater. HVA GJØR DU MED ENVANSKELIG KURSDELTAKER? Dette var også et tema blant fle e. Her var mye å diskutere, hva er egentlig en vanskelig kursdeltaker? Etter en del eksempler noen hadde, kom vi frem til at det er kursdeltakere som tar uønsket stor plass, gjerne på bekostning av felleskapet. Hvordan håndtere dette på en elegant måte? Vi lærte av hverandre, og håper at de teknikkene vi snakket om, vil fungere slik at fellesskapet blir godt ivaretatt. Dette var noen av spørsmålene vi fikk i forkant. Svarene vi sendte inn, ble diskutert i plenum. Gøy når alle er interessert i å lære, hvordan kan dette gjøres bedre? Hva gjør du som ikke jeg hadde hørt om før? John har verdifull erfaring bådemedmennesker og dyr når han hjelper sin datter som driver Bergen hundeskole. Mange interessante og nyttige tips. Vi vet -og ikke minst Anne-Grethe kursleder vet - at engasjerte elever og godt miljø skaper det beste klima for læring. Læring består av motivasjon, konsentrasjon og repetisjon. Regner med Anne-Grethe har hørt alt i vi sa hundrevis av ganger før, men hun er den gode lærer som viser undring og forståelse for sine elever, og stiller gode oppfølgingsspørsmål. UT I FJELLET Dagen etter startet de praktiske øvelsene Vi måtte avholde vår første «morgenandakt» ute på opprop, og da gjaldt det å huske alt det som vi vet skal med. Men viktigere var å legge lista for en trivelig dag i fjellet. Vi som ledere har et ansvar for at de som er med, trives og får utbytte av dagen. Alle stilte med egen hund, dvs jeg stilte med lånehunden Snerta, en herlig IS. Så gikk vi to og to, heldigvis kom Bjarne fra Bergen også med sin hund Enzo, og da var det i alle fall 6 hunder. Og da kom evalueringene: Først skulle vi som var instruktører for deltakere i slipp bistå og veilede de som hadde slipp, og følge opp de som er i slipp. Så skulle to av deltakerne evaluere oss to instruktører, og bakerst gikk Anne- Grethe og evaluerte de to igjen. Dette kunne bli veldig stivt og formelt, men slik Anne-Grethe gjorde det, ble det både alvor og en positiv og god tone. Vi drøftet også kommentarer vi gav underveis, hvor direkte skal man f eks være? Det som kan være godt ment, kan såre og bli misforstått. Hvor mye skal vi kreve før vi sier at ting er bra, når vi f eks ikke synes at innkallingen fungerer bra nok? Utallige spørsmål og diskusjoner hele veien, i lettgått terreng med Hardangerjøkulen i sol som praktfullt skue, men hvor var rypene? I løpet av et par støkk var kursrypene fl yet for resten av helgen, men det er fullt mulig å diskutere uansett! FØRING AV HUND I FJELLET Læren om dette ble gjennomgått, men dette er noe vi alle stort sett var fortrolige med. Tematikken ble her mer hvordan forklare andre hvordan hunden går og hva som er ønskelig og hvorfor. Vi diskuterte også om fase 2 er lagt opp litt for mye i retning av jaktprøver. Når man treffer ferske fuglehundfolk på en samling, er det viktigste å fin e hva som er målet for den enkelte eier og dennes hund. Jaktprøver bør anses som ren bonus om man har som ambisjon å dressere en hund så mye som det krever, men ikke noe man bør forvente alle har som mål. PEDAGOGIKK Anne-Grethe hadde utvidet kurset med fle e emner som hun mente det er viktig å ha med i «instruktør-ryggsekken»; blant annet pedagogikk, antidoping og dyrevelferd. Pedagogikk er kanskje den viktigste delen av kurset. Hva hjelper det om jeg er verdensmester, men ikke kan forklare til andre hva jeg gjør eller hvorfor? Å evne å formidle til presumptivt voksne mennesker er grunnleggende. Vi lærte at det viktigste er å være presis, målrettet, forklare og begrunne konkret og å vise først, så la deltakerne selv prøve seg, gjerne mange ganger, under konstruktiv veiledning. Som pedagog overfor mennesker som pedagog overfor hund: Vi kommer lengre med konstruktiv veiledning enn å snakke folk, for ikke å si hund, ned. Folk kan tåle en del, men snakk ikke stygt om hunden min. Anne-Grethe og Lena. Anne Cathrine og Lena ” Gøy når alle er interessert i å lære, hvordan kan dette gjøres bedre? Hva gjør du som ikke jeg hadde hørt om før? 

16 Fuglehunden 1/23 INSTRUKTØRUTDANNELSE Tror mange har opplevd at selv den mest analytiske og akademiske person med doktorgrad og greier lett kan bli tent til tusen om noen snakker negativt om egen hund han eller hun har. Sterke følelser settes lett i sving hos alle hundeeiere. Mennesker er også forskjellige, dette skal den gode kursleder se og ta hensyn til. DOPING Anne-Grethe er leder av Antidopingkomiteen i Norges Hundekjørerforbund og det internasjonale hundekjørerforbundet. Hun er også er dopingkontrollør. Hun brenner for at disse reglene er til for å følges. Det er knallhardt om man blir tatt for doping, ref Therese Johaug for noen år siden som brukte en munnkrem. Regelverket for hunder er omtrent like strengt. Sjekk dopinglista som ligger på NKKs sider: https:// w w w. n k k . n o / g e t f i l e . p h p / 1 3 2 8 9 3 1 8 - 1508329351/Dokumenter/Aktiviteter/NKKsantidopingreglement_010114_utenvedlegg3.pdf Visste dere at du ikke kan starte på jaktprøver dersom hunden har vært til kiropraktorbehandling en av de siste fi e dagene? For Onsior og Metacam er det 14 dagers karenstid. Nå er urinprøver visstnok lett å ta, men kostbart å analysere. NKKs økonomi har derfor vært en brems. Anne-Grethe fortalte imidlertid at hun hadde vært med å ta dopingprøver under forskjellige jaktprøver. Vi drøftet om det bør være noen former for regelmessige stikkprøvekontroller, f eks av vinnere av høystatusløp og en tilfeldig annen deltakende hund som kommer lenger ned på lista? Eller skal vi bare satse på å formidle budskapet? Det bør vi i alle fall gjøre, og det kan være en ide at man på opprop minner om dopinglista og at det kan gjøres stikkprøvekontroller. FKF og arrangørklubber kan bestille prøvetaking og betale for disse selv. Anne-Grethe fortalte ellers om noen som mente at kvalitetspartier ikke er konkurranse og derfor ikke omfattes av forskriften. Tviler på om noen jurister er enig i den fortolkningen, det avgjørende er hva hunden blir utsatt for. DYREVELFERD Dyrevelferdsloven gjelder for alt vi gjør når vi omgås hundene våre. 1.juli 2021 fikk vi også en Forskift om velferd for hest og hund i konkurranser. Et hvert arrangement plikter å ha oppnevnt sin egen dyrevelferdskontrollør. Denne kan ha assistenter. De skal følge med på at alle deltakere fyller forskriftens krav både før, under og etter prøven. De kan f eks sjekke hvordan hundene transporteres, er det for trange bur, eller er noen av hundene halte? I etterkant skal skjema for hendelser fylles ut, underskrives og sendes FKF. Dette er rutiner tatt fra trekkhundmiljøet. Reglene om hva dyrevelferdskontrollører kan gjøre er også noe nytt, og som vi bør ha oppmerksomhet rundt. På enkelt stevner opplyses det om hvem som er kontrollør på opprop, det tror jeg snarest bør sørges for blir en automatisk del på alle opprop. KULTURER MØTES Ikke bare østlendinger og vestlendinger møttes. Noen hadde også jaktet fugl i andre land. Eirik hadde bodd et år i Rhode Island i USA, og brukte fritiden til å dra på fasanjakt i New England-regionen. Myndighetene der la til rette for jakt, mente det var positivt for folkehelsen. Hvor Snerta foran Jøkulen. Gorm og Thriller. Anne-Grethe før mobilen forsvant.

Fuglehunden 1/23 17 mye folkehelse det var, kan diskuteres. Folk møtte før solnedgang, satt i bilene og ventet på startsignal når sola gikk opp. Ca 06.30 gikk startsignalet, bokstavelig. Folk løp ut i området og jaktet i ca 10 – 15 minutter. Da hadde de andre fuglene fl yet, og jegerne dro hjem til familiene sine for å være sammen med dem resten av helgen. Det var få som hadde fuglehunder, men Eirik for sin del fikk jaktet fi e turer alene etter at de andre jegerne var reist hjem. Gorm fortalte om jakt i Sør-Korea. Det var med guide som var dårlig i engelsk og risbrennevinet Sodju ble servert rikelig før de gikk i gang. Treffene – eller mangel på sådan - ble preget av det. Våpenkulturen var sånn passe. Så man en fugl, var det bare å skyte fra bilen. Litt ubehag inne i bilen når hagla ble trukket av inne i kupeen. Guiden hadde ikke helt greidd å forklare hva som var lov å skyte på, så det ble av og til en kinkig situasjon. Men det «ordnet seg» under marsjen, det også. Får dere mulighet, må dere få Eirik og Gorm til å fortelle om dette en kveld. ARNE STALHEIM PÅ BESØK Arne Stalheim, som organiserte kurset, kom innom både på Dyranut og ut i fjellet. Det satte vi pris på. Som den gode verten sørget han ikke bare for det rent praktiske, han er sørget også for snacks og godis til oss alle, vi skulle ikke lide under lavt blodsukker i fjellet. MOBILEN I det perfekte været med god lunch forklarte jeg hvorfor jeg har et veldig stygt rosa/rødt cover på min mobiltelefon. Det skyldes at jeg mistet min mobil, med den gang sort deksel, i Nonshøterrenget under en trening i august i fjor. Folk med VK premier som egentlig ville sitte og feire, stilte umiddelbart sporty opp, vi gikk manngard, GPS- tracket hjalp ikke, fi d My Phone fungerte ikke, og hele mitt liv var jo i den dumme telefonen, som jeg for sikkerhets skyld også hadde på lydløs. Jeg hadde både bankkort, passord og alt der. Jeg lå søvnløs om natten og sa til meg selv at dette ordner seg, det er ikke dødsfall i familien, du er ikke krefts k, du er ikke konkurs, du er ikke alene i utlandet… men søvnløs var jeg. Morgenen etter stilte Eirin Helland Pedersen med sin bruks schäferhund Moskva opp. Den var ikke trent til dette, men etter at jeg nærmest hadde gitt opp, og tenkte på dette som en coldcase sak, greide altså utrolige Moskva å fin e telefonen. Den var ikke lett å se der den lå i sivet. Kortversjonen var at schäfer er mer til nytte enn fuglehund, en fantastisk lettelse og glede. For at det ikke skal skje igjen, derfor altså en skrikende stygg farge på dekslet. Da aner man historien videre. Da vi kom tilbake til Dyranut, savnet Anne Grethe sin mobil! Den var ikke i anorakken, ikke på rommet, ikke i bilen, et kjapt besøk på parkeringsplassen noen km unna gav heller ikke resultat. Anne- Grethe er en rolig type, og sa at det var «bare bilder der», men det var naturligvis bilder av familie, barn, barnebarn, hunder, hele livet hennes. Men «pyttsan» sa hun. Vi prøvde «fi d my Phone» og ulike betalingsløsninger, men de gav ikke resultat. Kan være det er noe personvern inne i der, det er vel ikke helt greit at hvem som helst skal kunne fin e min mobil. Imponerende nok greidde hun å fullføre undervisningen til ca kl 22.30 lørdagen også, hun lot seg tilsynelatende ikke affisere. Dagen etter brukte de som var gått sammen med henne gps-sporet for å gå til steinen der hun sist satt og la ut på Facebook om kurset. Noen av oss gikk en annen vei, og vi møttes ved en hytte. Men de lette uten resultat, mobilen var fortsatt borte. Da besluttet vi manngard, alle sammen, seks i bredden, på gps -sporet som nå ble mer og mer utvasket. Gps sporet er det ikke på meteren nøyaktig, og desto fle e ganger man går, desto fle e spor blir det. Det var en 6 – 800 meter i lettgått og åpent terreng. Vi gikk og gikk, lette og lette. Men ikke mobil der. Så er det kjappe og oppmerksomme Lena som ca 150 m fra bilen roper: Der er den! Er det mulig? Der lå den og blinket med displayet opp i lyset. Helt kjapt oppsummert observerte vi en lettet, glad og lykkelig mobiltelefoneier. ANDRE EMNER På bakgrunn av Anne-Grethes bakgrunn fra trekkhund miljøet, delte hun velvillig av sine kunnskaper om fôring under trening, jakt og konkurranse (snacking), restitusjon, ta vare på hunden – bruk dekken, kondomdress, Karthadindekken, potesokker når det er behov for det. Husk at hunden din er en «toppidretts utøver». Tren hele året, varier trening, sykling, svømming og styrketrening (kjetting-trekk), dressur, apport, seletilpasning. Hvordan sette på en potesokk slik at den ikke faller av var også tema. HVORDAN GIKK DET? Vi ble avprøvd og evaluert av Anne-Grethe. Tenk om hun hadde sagt, takk for at dere hjalp meg med å fin e mobilen, men jeg kan opplyse at alle strøk.. denne tanken var heldigvis noe som bare oppstod i min fantasi. Vi fikk ikke vite om hvordan det var gått før vi dro hjem søndag ettermiddag. Heldigvis, tommelen opp for alle! Det var ikke vanskelig å takke Anne-Grethe for vel gjennomført da, men takken hadde kommet uansett. DYRANUT Dyranut ligger på værskillet, der øst og vest møtes. Greit sted å være rent geografisk, selv om rypene ikke var hjemme. Jeg vil gi nyoppussede Dyranut Fjellstova topp karakter. Rom med egen dusj/wc og til og med vedovn til fyring på hvert rom. Maten var rett og slett knallgod, og til dels meget lokal. Ørret fra Halnefjorden og Eidfjord, ferskt, hjemmebakt brød, viltgryte med selvplukket sopp, hjemmelaget lammerull osv. I tillegg trivelig og imøtekommende vertskap. ANBEFALER JEG FASE 2? Dersom du har lyst til å kunne drive med veiledning for andre, og du ønsker å ha dokumentert kompetanse, anbefaler jeg det. Men det har en økonomisk side, noe må betales selv og noe kan du søke klubben om å få betalt, og det tar av tiden din. Samtidig anbefaler jeg en helg med trivelige folk, dyktig lærer, mye hundesnakk og annet også, og ikke minst å bli bedre kjent med andre miljø og andre folk enn de man treffer i sitt vanlige fuglehundmiljø. Som stilene ble avsluttet i gamle dager: Alle var enige om at det hadde vært en fin ur. «Morgenandakt» - i tåka

18 Fuglehunden 1/23 APPORTPRØVEKURS GLEDEN AV EN GOD APPORTØR I 2004 fikk vi vår første felles engelsk setter, og Miss Lexi av Frygne ble min prøveklut. Jeg brukte kun positive metoder og deltok på mange kurs. At apport var en viktig øvelse lærte vi tidlig, så det trente vi inn allerede som valp. TEKST OG FOTO: ANN KRISTIN GRANUNG I 2008 ble jeg spurt av en dyktig hundemann, Ernst Evensen, om jeg ikke skulle delta på apportprøver. «Dette bør du melde deg på», sa han, og siktet til apportprøvekurs over to dager og prøve påfølgende søndag. Vi ble med og møtte en fantastisk fl tt gjeng med dyktige dommere og instruktør, og vi lærte mye, men var for uerfarne til å klare kravene den gangen, men vi fortsatte å trene og jobbe systematisk og på åtte starter fikk Lexi 2. AK apport. Da ga vi oss. All treningen med Lexi lærte meg betydningen og viktigheten av alle grenene på prøve. Det er jo innlysende, men det faller fle e fugl med to skyttere, og alt skal hjem. Dette ble hun god til. En gang skadeskjøt vi en fugl, som sprang bort, og Lexi jobbet intenst i femten minutter, for så å komme stolt inn og avlevere den, slik en god jakthund skal. Samarbeid og riktig trening gir resultater, og jeg har mange gode minner fra tiden med vår første fuglehund. Min neste hund skulle også bli en god apportør, og jeg jobbet på samme måten, og hun elsket det. Som fi e måneder gammel apporterte hun varm fugl. Metodene var de samme, og hun ble fli k, allerede som valp gikk hun fl tte spor. Men vår andre hund ville ikke svømme eller hente i vann før hun var over to år, og på grunn av denne motvilligheten ga jeg opp tanken på apportprøver med henne. Nå er hun ni år gammel, henter skutt fugl, også i vannet, og går fi e søk på skadeskutt fugl, som løper unna. Vi trener jevnlig apport, hele året, og hun liker å få oppgavene. En god apportør er viktig på jakt, og derfor har jeg alltid dette fokuset. TØRKET RYPE Jeg har delt apporttreningen i deler for å trene de ulike momentene. For eksempel trener jeg bare opptak og bare avlevering i korte økter, og hver gang passer jeg på å avslutte med suksess og ros. Etter hvert som hunden blir fli k til å apportere, har jeg jobbet med dirigering, og da begynner Dette er apportprøve Apportprøver er en svært sosial aktivitet man kan være med på i båndtvangstiden. Under apportprøven skal hundene enkeltvis og på kommando finne og hente utlagte fugler. Fuglene skal være av jaktbar art og være hele, ferske (lukte ok), opptint eller tørket. Apportprøver for stående fuglehunder består av to øvelser i UK og tre øvelser i AK. UK: Søkapport med én fugl og vannapport. AK: Søkapport med to fugler, vannapport og spor. Man starter med 10 poeng på hver øvelse og får trekk for ulike ting, som tygging, slipper viltet, dobbeltkommando, nøling og så videre. Artikkelforfatteren med sitt unge håp, som allerede er godt premiert på apportprøver.

Made with FlippingBook

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy