Helt siden 2005 har FKF-leder Morten Risstad vært fuglehundeier. Den pasjonerte jegeren og friluftsmannen takker hundene for utallige, flotte naturopplevelser.

Morten på  tur i fjellet med en av sine irske settere. (Foto: Privat)

På årets fuglehundting ble han valgt som ny leder av Fuglehundklubbenes Forbund. Morten, 50 år, bosatt i Trondheim og gjennom mange år en aktiv frivillig i flere klubber og foreninger, synes det er viktig å bidra.

  • Jeg er tilhenger av frivillighets-Norge. Idretten drives i stort omfang av frivillighet og fuglehund-Norge er en dugnad. Siden jeg fikk min første irsk setter, har jeg møtt så mange fine folk som deler interessen for fuglehund. Miljøet vårt speiler befolkningen. Vi kommer fra alle slags bakgrunner og bor på alle kanter av landet. For meg er det meningsfylt å få bruke tiden på å jobbe med fremtidens rammebetingelser for det vi driver med, sier han til Fuglehunden.

Nesten hele livet har han bodd i Trondheim, med unntak av et par år i Bodø og noen år i Oslo. En onkel jaktet, men for øvrig var det ingen som drev med slikt.

  • Jeg begynte med konkurranseskyting som guttunge, og gjennom det møtte jeg jegere som inspirerte meg. 14-15 år gammel tok jeg jegerprøven og begynte å gå på støkkjakt. Det drev jeg meg til jeg var 22 år og fikk låne med meg en pensjonert irsk setter som sto hos en slektning av meg, Rune Tyvold.

Første jakten med fuglehund glemmes aldri. Narefjellet’s Kama til Bjørn Olsen var blitt en tilårskommen tispe, men hadde ikke glemt gamle kunster.

  • Jeg husker det som det var i går. Vi var i Midtre Gauldal og jeg hadde ingen kunnskap om jakt med hund og hvordan det skulle foregå. Plutselig tok Kama stand og det lettet to tiurer, som jeg skjøt på. Det ble treff på den ene, men jeg så ikke hvor den datt. Kama dro ut og kom tilbake med den store fuglen. Det var action og samarbeid, og da visste jeg at jeg måtte få min egen hund.

Det skulle vise seg at første hund bar med seg Kamas blodslinjer på begge sider, men det visste ikke Morten før flere år senere.

  • Egentlig ville jeg ha valp etter Tydalens Fisher, men så gikk det skeis og jeg dro til Kongvold på jaktprøve for å se hvordan prøver foregikk og hvilke hunder som utmerket seg. Heggelifjellet’s Acerinox var veldig god på den tiden og fikk tre 1. premier AK på en helg, blant annet. Jeg fikk valp etter henne i kullet hun hadde med Irskesjøens Nix. Etter at jeg fikk min første hund i hus, gikk det slag i slag. Det var dressurkurs og foredrag på fritiden. Jeg gikk veldig inn for at hunden min skulle gjøre det bra. Hun ble norsk og svensk utstillingschampion, fikk tre 1. AK og noen plasseringer i vinnerklassen. Og jeg ble hektet.

Morten minnes en knalltøff hund, som var robust og tålte hard bruk. Det fine var at hun ikke likte å jage fugl. Etter fuglearbeid, ville hun bare ut og finne mer. Akkurat det gjorde jobben enklere.

I alle år med fuglehund har han prioritert jakten øverst, men på jakt har han lagt vekt på å dressere etter beste evne, for samtidig å gjøre hundene klare for jaktprøver.

  • De fleste hundene vi har hatt har fått 1. premier i flere klasser, men ikke alle hundene våre har blitt stilt mye på prøver fordi de ikke har hatt potensial til å hevde seg i konkurranseklassen. Jeg har aldri følt behov for å starte bare for å delta og være med, sier han.

Et par ganger har han og samboeren Elisabeth Gisvold, også fuglehund-person, omplassert hunder. Men de gangene har det ikke skyldtes jaktlige egenskaper.

  • Vi bor i byen og kan ikke ha hunder som bjeffer for mye. De to som har fått nye hjem, bråkte for mye. Av hensyn til naboene måtte vi gi dem andre steder å bo, forklarer han.

Nå har de tre fuglehunder; to irsk settere og en engelsk setter, som Elisabeth «må» ha fordi hun vokste opp med ES gjennom sin far, Kåre Gisvold, for øvrig eier av en tidligere NM-vinner, Pelle.

  • Vi snakker aldri om din og min hund, men tar vare på alle, begge to. Kanskje er det ikke så smart, men sånn er det, sier FKF-lederen.

Jaktens innhold

Morten jakter som regel så ofte han kan hver eneste høst, men er mindre opptatt av å felle mye fugl enn han var som ung.

  • Vi tenker mye på utskyting og bestand. På 90-tallet, da jeg begynte å gå på jakt, var det ingen reguleringer, men det er det nå. Egentlig er det innlysende. Avskyting må alltid skje i stil med populasjonen. Vi må også forstå at verden har forandret seg og er i endring hele tiden. For meg som jeger og hundemann, er det ikke viktigst å felle mye fugl, men at hver hund blir felt for en og annen gang gjennom årene, poengterer han.

Han lever et aktivt liv med hundene hele året og sier at han kan takke dem for at han kommer seg ut og får bevegd seg. Av den grunn kan han ikke tenke seg en tilværelse uten fuglehund.

  • Hva tenkte du da du ble spurt om å stille som kandidat til ledervervet i FKF?
  • Jeg skjønte at det ligger mye jobb i et slikt verv, og at det er et viktig verv innenfor det vi driver med. Men jeg tenkte også at jeg ikke hadde noen historie i styret og derfor ikke ville forholde meg til alt som sies. Rammebetingelsene er i endring og terreng og natur blir i større og større grad knapphetsgoder. Vi lever i et annet regime enn før og må forsøke å tilpasse oss det på et fornuftig vis. Det ønsker jeg å bidra inn i.

Morten stopper opp, sier at vi må bli flinkere til å spille hverandre gode. Vi skal tåle å være uenige, og må akseptere flertallsbestemmelser.

  • Slik jeg ser det, har ikke FKF unike problemstillinger. Mange organisasjoner må jobbe på samme måte med tilsvarende utfordringer. Hva vi må sørge for, er at vi har en plan, og at planen følges opp, konstaterer han.

Han minner om at FKF er tuftet på frivillig arbeid som legges ned av mennesker som allerede har en full jobb. De har ikke utømmelige ressurser og må prioritere. Hva er viktig, og hva er ikke så viktig? Det som angår det store fellesskapet, må være viktigere enn det som angår noen få.

  • Vi skal legge til rette for positiv aktivitet. At utfordringene er ulike i ulike deler av landet, bør ikke være et problem, men kan heller være en fordel fordi vi får ulike innfallsvinkler til utfordringene. Fuglehundmiljøet er godt rustet til å håndtere vanskelighetene, men vi må være konstruktive og rasjonelle i fellesskap. I miljøet trengs raushet og forståelse for at vi har ulike preferanser. At de som roper høyest får gjennomslag for sine synspunkter er ikke målet, men å få gjennomslag for flertallet, oppsummerer han.

På fuglehundtinget gledet det ham å se at miljøet tenker konstruktivt på fremtiden. Under temakvelden kom det frem mye bra.

  • Vi i styret har et mandat. I det ligger det eksplisitte føringer. Det er ingen usikkerhet rundt hva vi skal drive med, forklarer han.

Mortens erfaring med lavland begrenser seg til noen dagers jakt i Skåne. Han sier at hunder som gjør det bra i felt, utvilsomt er gode hunder, for det er krevende jakt.

  • Her hjemme er rammevilkårene veldig forandret og av den grunn kan ikke lavland bli som før. Men jeg mener at vi kan fortsette å ha jaktprøver på fugl som lever vilt. I prinsippet ser jeg ikke noe galt i det.

Dommere som jakter

Da han fikk sin første hund, var det lett å få trent hund og komme seg på jakt. I dag er det mye vanskeligere. Det mener han vi skal tenke på. Når folk deltar på jaktprøver uten at de har vært på jakt, skal de ikke diskrediteres med en gang. Selv ser han det ikke som et problem.

  • Hva som er viktig, er at dommerne har erfaring fra jakt og lett ser om en hund er en god jakthund. Vi kan fortsatt avle frem gode jakthunder, selv om eiere ikke går på jakt med hunden, så lenge dommerne vet hva den praktiske jakten krever, minner han om.

Han er selv jaktprøvedommer og vet at du ikke kan kjenne igjen et godt fuglearbeid hvis du ikke har jaktet selv.

I forhold til egne hunder, har den nye FKF-lederen ingen store ambisjoner i høst. Han skal på jakt med alle tre, hvis den 12 år gamle hunden fortsatt henger med. Og de to yngste på tre år og fem år skal dessuten kanskje få delta på prøve, om ting funker.

  • Beskriv en perfekt jaktdag.
  • I 2013 hadde jeg to irsk settere, som begge var ferdig dresserte og på topp som jakthunder. De holdt på fuglen, og det var masse fugl. Da opplevde jeg ingen fallapporter og alt fungerte så bra at det var veldig gøy. En ung engelsk setter vi hadde, fikk sine første stander. Jeg synes hver gang at det aller morsomste er å se en ung hund ta sine første nølende stander, for så å utvikle seg og bli trygg. Selv om jeg sikkert har sett tusen stander gjennom årene, gir dette fortsatt stor glede. Så stor at jeg vil fortsette med dette så lenge jeg kan, avslutter han.

Morten Risstad er 1. amanuensis på NTNU i Trondheim. Tidligere jobbet han innen finans. Han har vært leder i Nordenfjeldske Fuglehundklubb (NFK) i flere år og har hatt styreverv både i Norsk Irsksetterklubb og NFK gjennom mange år.