Det finnes fuglehund-plasseringer vi ikke bør glemme. I Fuglehunden nr.2, kan det i et intervju se ut som om ingen nordmenn noen gang har plassert seg i et VM. Det har vi, og det skal vi fortsatt være stolte av.

Bjørn Sjurseth og Robert Brenden fikk sølv i lagkonkurransen i St.Hubertus.

Det er Randi Schulze, som selv har fått både bronse og gull i VM St. Hubertus lag (VM i praktisk  jakt), som minner oss på at det ikke er snakk om «om å håpe på noen gang å gå til topps i et VM». Vi har klart det – og kommer sannsynligvis til å klare det igjen.

Bare se her:

Norske medaljevinnere i VM St. Hubertus til og med 2017:

2005 Danmark – Bronse til det britiske stående fuglehund laget
Anton Ringøen/P Fugledes Venus
Dag Kjelland/P Ôb’s XL
Fredrik Aalerud/ES NSUCH NJCH Sletthallens Cash
Morten Gilhuus/P Setpoints Fun

2006 i Italia – Bronse til damelaget ved Nina Baastad og Randi Schulze

Individuell bronse til Nina Baastad.

Bronse til herrelaget, St. Hubertus:

Anton Ringøen/P Fugledes Venus
Pål Andersen/KV NSUCH NJ(K)CH Gruetjernets E Lyng

2007 i Belgia – Sølv til damelaget ved Nina Baastad og Marte Ottesen

Individuelt gull og verdensmester Nina Baastad.

2010 i Slovakia – Gull og verdensmestre: Damelaget ved Marte Ottesen og

Randi Schulze

2014 i Italia – Sølv til herrelaget ved Robert Brenden og Bjørn Sjurseth

Individuell bronse til Robert Brenden.

 Robert Brenden fikk individuell bronse i St. Hubertus i 2014. 

2017 Frankrike – Sølv individuelt i St. Hubertus damer til Ida Sollie
Ida Sollie/SV Fjellgløtt’s Akg Haldor

2025 Polen – Bronse til det britiske laget
               Tytingens Petronella/Rune Ingebretsen
Per S av Villmansbu/Geir Kulstadvik (Excellent)
Goppolens Miss Kelly/Edith Somdal (Very good)
Black Luckys Kentucky/Espen Ribe      (Very good i Middelhavs Cup)

Vi har bedt Randi dele sine erfaringer, og hun oppsummerer det slik:

VM – TILBAKEBLIKK 16 og 20 år tilbake i tid. NB: Også i utlandet har det blitt økt fokus på dyrevelferd og ting foregår ikke lenger på samme måte.

Det er en stor opplevelse å få delta under VM. Selv har jeg vært så heldig å få være med syv ganger fra 2006. Noe har helt sikkert endret seg siden den gang. Vi var mange av de samme som reiste nedover på den tiden, og jeg tror det er en fordel at deltakerne har litt rutine. Selv følte jeg at det hadde stor betydning for innsatsen min. Det ble da også noen gjeve premier på oss underveis.

Stil er viktig, men også grundighet.
Selv konkurrerte jeg med fire forskjellige hunder i løpet av disse årene: irsk setter US Redoks og strihårene Quick Silver, Quick Step og Golddigger.

Redoks gikk stort og flott og fikk ekstra slipp på grunn av sitt eminente søk, men han fant ingen fugl. Trolig gikk han for hardt. På den tiden hadde Russland med en observatør for sin kennelklubb. Han gjorde mange tapre forsøk på å få kjøpt Redoks der og da, men det ble selvfølgelig ikke noe av.
Mine tre strihår ble derimot premiert i tur og orden.

Vanskelig med hagle

For å reise til disse landene i Europa – enten det var Italia, Belgia, Kroatia, Hellas, Slovakia eller Serbia – slo vi oss noen ganger sammen og kjørte, men som oftest brukte vi fly. Det å fly med hund gikk stort sett bra. Men én gang ble noen av hundene glemt igjen på flyplassen. De kom med flyet etter, og det gikk heldigvis greit. Jeg var likevel glad for at det ikke var mine. Etter det holdt jeg nøye oversikt med at hundekassene ble kjørt inn i flyet, og spurte eventuelt personalet før avgang.

Vel fremme var det uproblematisk med hundene, men haglene derimot. For å starte i St. Hubertus måtte vi jo ha med hagle, og det var ingen spøk å møte tollerne med disse – selv om alle papirer var i orden. Spesielt vanskelig var det i Hellas og til dels også i Italia. I Hellas kom tolleren etter oss ut på gaten etter at alt egentlig var klart. Vi hadde reist hele natten og måtte bare komme oss av gårde for å rekke oppropet, så vi kjørte før de rakk frem til bilen – og hørte heldigvis ikke noe mer. Min erfaring var at det var enklere å ha med hagle i bil enn på fly.

Alle steder fikk vi trene dagen før. I Kroatia hadde vi fått streng beskjed om at vi måtte være ute av terrenget til et bestemt klokkeslett. Vi overholdt dette akkurat.

Delte klasser

Under VM, som i de fleste andre land, går britiske og kontinentale stående fuglehunder hver for seg. Bortsett fra Norge vet jeg kun om ett annet land som har det slik, nemlig New Zealand. Under VM skjer likevel alt på samme sted; det er bare partiene ute i felten som er delt.

Blant de engelske rasene var nok pointer og engelsk setter i flertall, sistnevnte ofte ganske kortklipt. Det var varmt, men de måtte likevel ha en viss pels for å beskytte seg mot tornekratt og lignende. For de kontinentale rasenes del var det flest korthåret vorstehhund.

Stort sett like regler

Prinsippet er det samme: Først i fugl og riktig behandling av denne. På forhånd blir du spurt om hunden har nordisk eller kontinental reis. Med nordisk reis får du én mulighet, og hunden må reise djervt og rett på fuglen. Er det mye tornekratt og løpende fugl, er dette ofte eneste muligheten til å lykkes med å få fuglen på vingene før den begynner å løpe.

Med kontinental reis får du mer tid, noe som også kan være en fordel. Jeg har hatt begge typer reis på mine hunder og lykkes med begge, så jeg vet ikke hva som er best. Jeg tror det enkleste er å la hunden reise slik den er vant med.

En annen ting vi til dels har kopiert i Norge, er å samle hundene etter fuglearbeid og lignende. Det har blitt mye mer av dette nå enn før på våre jaktprøver. Da jeg deltok, var det heller ikke lov å utrede etter en situasjon. Hundene skulle kobles og slippes sammen på nytt. Prøvde du noe annet, var du ute – «OUT», som de sier.

Vannapporten

Noe som har skapt mye spenning og moro – i hvert fall for tilskuerne – er vannapporten. Den er obligatorisk for enhver vanlig premie. Etter endt dag i felten samles alle til et bestemt klokkeslett for å gjennomføre dette. Hvis hunden ikke apporterer, går den ned en premiegrad. Ligger du på laveste premie, mister du i verste fall den, og det er jo surt.

Mange artige varianter av apport forekom. Et sted brukte de levende ender og felte dem i lufta under kastet. Jeg likte ikke dette, men hundene ble veldig gira. En gang var det en münsterländer som gjorde alt riktig, men ikke ville inn med fuglen. Mange muntre kommentarer ble det underveis før hunden til slutt forbarmet seg over den svette føreren sin og svømte inn.

St. Hubertus i Slovakia

Da vi for første gang skulle konkurrere i Slovakia, var spenningen stor. Jeg deltok den gang med strihåren Quick Step. Hun var veldig grundig og gikk ikke så stort – etter mine begreper en riktig hund å starte med der nede.

Under St. Hubertus skal du være svært høflig og kunne dine ting når du går frem til de to dommerne. Med lua i hånden, knekt hagle og hunden pent på plass gikk jeg frem, hilste og fortalte litt om hunden, hagla og meg selv. Så var vi i gang.

Quick Step gikk et erfarent søk, og plutselig stod hun. Hun reiste greit på ordre, og jeg var klar. Opp gikk en stor, flott fasan som jeg ikke kunne bomme på. Men fuglen dreide med en gang og fløy rett foran dommerne, og jeg kunne ikke skyte. Det hører med til historien at dommerne etterpå takket meg for at jeg ikke hadde skutt.

På vei tilbake fikk jeg melding om at Marte Ottesen, som jeg var på lag med, hadde felt for sin hund. Vi hadde i alle fall gjort en bra innsats, så vi håpet på en god plassering. Men vi hørte ingenting fra prøveledelsen resten av dagen og var nok litt skuffet. Så, tidlig neste morgen, vekket laglederen oss og fortalte at vi hadde blitt verdensmestere!

Det var stort. Vi både lo og gråt. Også under premieutdelingen kom det noen tårer. I bilen hjem sang vi og underholdt nok de andre ganske grundig. Det ble en tur jeg aldri glemmer.

Konklusjon

Det er sterkt å hevde seg i VM. Landene rundt Middelhavet har konkurrert på denne måten lenge, og i den sammenheng blir de proffer og vi amatører. Likevel har vi vist at de må regne med oss – så vi kommer igjen. Uansett er det en stor opplevelse å delta i VM.

I tillegg til dette har flere av de norske hundene også fått vanlige premier i denne perioden. Både Quick Silver og Golddigger oppnådde blant annet «very good» og fikk gleden av vannapporten.

Jeg prøvde å finne en liste over norske hunder som har fått VM-medalje etter disse årene, men fant ingen oversikt og tar derfor ikke med flere navn. Ingen nevnt – ingen glemt. Trolig ble det likevel utdelt både sølv- og bronsemedaljer i de to påfølgende årene.

Av VM-artikkelen i Fuglehunden nr. 1/26 virket det på meg som om vi ikke hadde hevdet oss i VM tidligere. Som dere skjønner, er dette ikke riktig. Så stå på og sats på norske medaljer i årene fremover! Det er fullt mulig – og dessuten både lærerikt og moro å delta.

NB: Årene det refereres da Randi deltok, går 16-20 år tilbake i tid. Også i utlandet er hensynet til viltet i større grad hensyntatt i dag.

Quick Silver i stand, VM i Kroatia 2008.