Under rugdas høsttrekk fra oktober til desember tar fuglene en pause på Sør- og Vestlandet før de krysser Nordsjøen. Det kommer jaktprøvearrrangører og deltakere til gode før sesongen avsluttes i desember. 

En ung hund har stand på rugde. Ofte trykker de godt. (Arkivbilde)

I mange år har vi hørt om rugdeprøven i Eigersund, lavlandsprøvene i Stavanger-traktene og skogsfuglprøve i Bergen-området, som kunne ha blitt kalt det samme. Sist helg var det flere tellende fuglearbeid på rugde da Østfold Fuglehundklubb arrangerte prøve. Det kan se det ut som om bestanden har tatt seg opp og den spesielle fuglen sørger for at fuglehunder kan få seg flotte fuglearbeid flere steder i landet når det arrangeres skogs- og lavlandsprøver.

Hva vet vi egentlig om fuglen med det lange og spisse nebbet, som trykker på bakken under kvist og kvast?  Et raskt googlesøk forteller at den hekker i Europa fra nordlige deler av Spania og norover til nordlige deler av Skandinavia. I Norge hekker den fra kysten og til over skoggrensen, og den er mer vanlig sør for Trøndelag enn nord for. Rugda lever av å spise meitemark og trives best i løvskog.

Den norske bestanden antas å være på rundt 35 000 par, men fordi det ikke er gjort tellinger, vet man ikke om tallet har økt de siste årene, slik mange mener at er tilfellet. I Europa forøvrig er det omfattende jakt på rugde, så mange som fem millioner individer felles årlig, ifølge en artikkel på birdlife.no.

Har du sett rugde vinterstid og lurt på om du så rett, har du kanskje ikke tatt feil, selv om det føles slik. I milde vintre kan den overvintre så langt nord som til Polarsirkelen. I Store Norske leksikon står det:

Rugda er i hovedsak en nattaktiv fugl. Den veier omkring 300 gram og har en kompakt kroppsbygning. Fjærdrakten er kraftig spraglet og domineres av brunrøde fargetoner. På tilsvarende måte som hos bekkasinene har rugda et rett og svært langt nebb. Når rugda flyr peker nebbet skrått ned mot bakken. Under flukten er også de brede vingene med avrundete vingespisser et godt kjennetegn. Øynene sitter uvanlig langt bak på hodet helt ute ved kanten av nakken. Dette gjør at rugda har et synsfelt på nær 360-grader, og den er derfor i stand til å oppdage en predator som angriper bakfra.

Fortsatt gjenstår det prøver i områder der det er rugde, og mye tyder på at det er mange av dem i år, så det er bare å glede seg, blant annet til Forusprøven og skogsfuglprøven i Os. Når de er ferdig avviklet er det bare å glede seg til vintersesongen etter nyttår. Da i hovedsak på ryper.