I 4 1/2 døgn var gordon setteren Tana (1) og irsk setteren Vega (3) på rømmen. Da eierne Rolf Bye og Marit Skancke Langen endelig ble gjenforent
med dem, hadde de i flere døgn fryktet det verste.

Endelig sammen igjen: Fra v. Tana, Ingvild, Donna, Rolf, Marit, Luna og Vega. (Foto: Privat)

Mange fikk med seg denne etterlysningen på Facebook. Heldigvis gikk det bra til slutt. 

En liten morgen- og tisselufting av en hund førte til at to unge hunder løp av gårde, og som ofte skjer når to fuglehunder, som kjenner hverandre godt, ser hverandre i hvitøyet, kappet de seg ut på eventyr.

I utgangspunktet var det Vega, som tok seg en liten tur og normalt ville hun ha kommet fort tilbake, men da jeg så etter henne, klarte Tana samtidig å åpne døren og stikke ut, og hun fulgte i sporene til Vega. Da hun løp forbi meg, var hun «blokkert» og hørte ikke på meg, forteller Marit, som understreker at de aldri lufter Tana og Vega sammen, nettopp fordi de vet hva som kan skje.

I en halv dag trodde de at hundene ville komme tilbake av seg selv, men da de så at det ville bli kveld, varslet de venner, og så kom det snø og de la ut en etterlysning på Facebook og «Hund savnet i Trøndelag». Rømlingen koblet seg på og spredte etterlysningen. Politiet ble varslet.

Vi har en butikk på Røros, som er forhandler av ting til hund, og de ansatte der organiserte letemannskaper da hundene ikke kom til rette det første døgnet. Det var rørende å se hvor hjelpsomme og engasjerte folk var. Hundefolk kom langveisfra for å bistå i letingen – noen kom med scooter på hengeren. En mann fra bygda vår slapp alt han hadde for å ta Marit til fjells og var med og hjalp til i flere dager, forteller Rolf.

Paret sier at det var spesielt og godt å oppleve velviljen og støtten de fikk. En stilte opp med en termisk drone, som brukes i reindrift, og holdt på til to-tre på natten to dager på rad for å se om han kunne finne hundene. Det ble også opprettet en spleis til leteaksjonen.

I et par dager virket det som om hundene hadde trukket ned i Dalsbygda. Hele bygda mobiliserte, virket det som. Vi opplevde at hundefolk som gruppe er et sterkt fellesskap, som stiller opp for hverandre. Et av bakeriene på Røros på Røros stilte opp med frokost til alle som skulle ut og lete. Det var en ubeskrivelig velvilje, sier Rolf.

Når det gjelder hundene, så var de søkk borte. Det rare var at det ble meldt om både liggegroper, gravehull og spor, men ingen hadde sett de to firbente, det var ingen sikre observasjoner. For Marit og Rolfs del ble det lite søvn. Til sammen tror de ikke at de sov mer enn ti timer de nesten fem døgnene husets unge hunder var borte.

Da Marit og Rolf fikk telefon på hver sin kant om at hundene hadde dukket opp på et gårdstun i Hessdalen, tre mil hjemmefra, kunne de nesten ikke tro at det var sant. Marit satt i bilen på parkeringsplass i Dalsbygda og det ble fortalt om jubel fra hoppbakken like ved, alle var informert om de forsvunne hundene og fulgte spent med.

Vega og Tana hadde dratt utover en søppelsekk og var lette å få tak i. Jeg kjørte sporenstreks med datteren min, Ingvild på 15 år, mens Rolf møtte oss i Ålen Vi skjønte egentlig ingen ting fordi vi hadde lett etter
hundene i et helt annet område. En venn av oss dro til funnstedet for å se til hundene og gi dem mat. De kjenner han og ble med i bilen hans, og han møtte oss i Ålen. Da vi møtte dem, var det en ubeskrivelig lettelse og glede. En hund er ikke bare en hund, fastslår eierne.

Det bar rett til den lokale veterinærklinikken der de stilte opp klokken seks på kvelden, som om det var den største selvfølgen. Og det ble enda et eksempel på folks godhet og vilje til å hjelpe. Rolf sier at Tana på ett
år sannsynligvis ikke hadde overlevd ett døgn til ute, for hun hadde dårlige lever- og nyreverdier og blodtap på grunn av magesår.

Vi tror at unge hunder på rømmen har mindre å gå på fordi de lettere blir veldig stresset av situasjonen. Vega ser ut til å ha klart seg bra, sier Rolf og Marit. De har fire fuglehunder, og de to eldste er mødre til de to
som var på rømmen.

Nå ligger de to rømlingene hjemme og hviler etter strabasiøse døgn på eventyr. De får mat flere ganger om dagen og ser ut til å klare seg bra etter forholdene. Potene er selvfølgelig nedslitte og såre.

Nå vil vi takke alle de, som bidro og stilte opp. Vi finner ikke ord for vår takknemlighet, sier de lykkelige hundeeierne på Røros.