Noen har satt så store spor etter seg at minneord etter minneord skrives når de går ut av tiden, og det gjelder så absolutt Bjørn Plassgård. Les Per Harald Nymarks flotte, siste hilsen. 

Bjørn Plassgård til minne.

En av de aller største innen norsk stående fuglehundsport er gått bort. Jegeren, hundetreneren og jaktprøve-mannen ble bare 73 år.

Jeg husker Bjørn 16 år gammel debuterte på en jaktprøve på Kongsvold. Vigdis og jeg ble imponerte over han stillfarne og beskjedne oppførsel.

I de følgende årene knyttet vi et varmt vennskap til denne beskjedne, men særdeles dyktige ungdommen fra Alvdal. Bjørns prestasjoner på jaktprøver ble etter hvert unike i norsk sammenheng. Jeg skal ikke dvele alt for mye med hans prestasjoner på jaktprøver, men fortelle om personen Bjørn.

Jakt med stående fuglehund fikk han inn med morsmelken da hans far og onkler i Alvdal jaktet på ryper med stående fuglehund allerede i de harde 30-åra. Den gangen skjøt de ryper til hotellene i de største byene i landet for å tjene til livets opphold, bl.a. under storstreiken i Folldals gruver. Far til Bjørn arbeidet da på taubanen som sendte kis fra Folldalgruver til Alvdal stasjon. Kisen ble videresendt med jernbanen til foredling andre steder i landet. Streiken førte til at mange som far til Bjørn måtte skyte ryper til salg for å mette barn og kone.

Bjørn var først og fremst en sportsmann som tok seier og tap som vi forventer at en sportsmann skal gjøre. Dette har nok sin bakgrunn i at han vokste opp i et unikt langrennsmiljø i Alvdal. Denne skiløperbygda fostret den gang flere av landets fremste skiløpere og Bjørn var i gutte- og juniorårene en del av dette miljøet.

Etter at han ble utsatt for en alvorlig arbeidsulykke på Tynset fikk han enda mer muligheten til å utfolde sin unike interesse for jakthunder. Han etablerte en kennel på småbruket der han vokste opp i Alvdal. Der tok han imot stående fuglehunder til oppstalling og trening for jakt og jaktprøver.

Det er svært mange kjente «stående fuglehundfolk» som har fått hjelp av Bjørn, slik at det har kunne høste store premier på jakthundsportens Mekka, Kongsvoll,» og på andre prøver i Norge.

Bjørn kunne «lese hund». Jeg hadde den glede å jakte sammen med han her i landet, i Nord Sverige og i Finland. Der fikk jeg erfare hans unike evner. Disse lykkelige årene har brent seg fast i mitt minne.

Bjørn var sjeldent gjestfri og mange kjente fuglehundfolk kom på besøk. De fleste trengte råd og hjelp for å få hundene sine konkurranseklare til jaktprøvene.  Det var ikke alltid like lett for Gunnhild å være vertinne da hun arbeidet i ungdomsskolen i Alvdal og derfor hadde mye hjemmearbeid med bl.a. retting av norske stiler og forberedelser til undervisningen.

Av de mange hunder Bjørn hadde til trening for andre, var det selvfølgelig noen store talenter, men Bjørn gjorde langt flere meget gode, fordi han hadde en stor hundeforståelse. Dette var interessant å være vitne til under matpausene i fjellet på jaktprøvene hvor mange deltagere med  høye stillinger i samfunnet søkte å sitte i nærheten av Bjørn for å suge kunnskap om hund og jakt av han.

Jeg skulle ønske at mange av dagens prøvefolk kunne ha fått oppleve Bjørn på jaktprøver! Fått erfart hans stillfarende måte å føre hund på. Bjørn skrøt ikke av sine prestasjoner, men var heller litt beskjeden selv om han har vunnet 3 kongepokaler!!! Han vant 2 kongepokaler med Happy. Den ene på høyfjell og den andre på lavland. Med Zita vant han også 1kongepokal på lavland. Av andre store prestasjoner må nevnes vinner av Sølvhunden og åtte ganger nr.2.

Bjørn har trent og ført på prøver utrolig mange berømte hunder som Go on Dart, Happy, Trico, Pia, Kaisa, Zita, Texie og mange andre. Premiesamlingen hans er enorm! Ca. 1000 jaktprøve premier. Ingen har oppnådd i Norge et slikt resultat! Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet om hundemannen Bjørn, men vi må heller ikke glemme hans musikalske talent! Bjørn var en utrolig dyktig trekkspiller. I årevis på jaktprøvene på Kongsvold spilte han etter dommermiddagene til dans i kroa. Da hadde han på forhånd ført flere hunder på fredag og lørdag, og kjørte så seint på kvelden til Alvdal for å hente nye hunder til søndagens prøve. Dette forteller alt om Bjørn som menneske!

I gamle Håvamål står det: «Fe dør;

dør frender;

dør selv det samme.

Men ordet om deg

aldri dør,

vinner du et gjetord gjevt!

Og det har du Bjørn virkelig gjort!!!

Per Harald Nymark