Da har Hedmark og Oppland fuglehundklubb etter gjentatte purringer fått ja på sin søknad om å sette ut 200 rapphøns og 800 fasaner i norsk natur.
Da har samtlige fuglehundklubber som har søkt fått ja til å sette ut fugl i år også.
Ferieavvikling i Miljødirektoratet har ført til at flere ikke har fått svar på sin søknad om utsetting av lavlandsfugl. I går fikk Hedopp endelig svar, og det ble positivt. Men fremdeles venter flere private aktører på et ja eller nei.
I svarene som er gått ut til samtlige søkere, sier direktoratet blant annet at fasanen regnes som etablert i Norge, siden den hekker regelmessig. Dette ut fra informasjon fra Artsdatabanken. For øvrig sier de som følger:
«De senere års fokus på trusselen fremmede arter kan utgjøre for vårt naturmangfold, gjør at praksis ved utsetting av hønsefugler for jakt og jakthundetrening må vurderes i lys av ny kunnskap. All utsetting av hønsefugl for disse formål må være forsvarlig for naturmangfoldet. Det er også en forutsetning at utsetting og senere aktiviteter skjer innenfor rammene av dyrevelferdsloven og annet regelverk.
Kunnskap om fasan og rapphøne i Norge;
Fasan regnes som fremmed art i Norge. Rapphøne regnes som utdødd, men innehar en mindre bestand som mest trolig består av utsatte fugler. Artsdatabanken gir følgende beskrivelse av artenes forekomst i landet (www.artsdatabanken.no/):
Fasan (Phasianus colchicus): Arten hører hjemme i Kaukasus og østover i store deler av Asia. Arten er innført til store deler av Europa. I Norge ble de første utsettingene gjort i Bærum i 1875-76. I løpet av 1900-tallet ble det gjort en rekke utsettingsforsøk i Sør-Norge opp til Trøndelag. Fasanen kan regnes som en generalist og trives i mange ulike naturtyper. Den liker seg best i forholdsvis åpne områder som for eksempel enger, men trives også ved grøfter, skogkanter, heier og områder med busker og trær. Fasan hekker nå i et ganske stort område rundt Oslofjorden, samt på Jæren og rundt Mjøsa. Observeres dessuten jevnlig i Midt-Norge. Det synes som om utbredelsen er begrenset av vinterklimaet og at den klarer seg best i kystnære, snøfattige områder.
Når vi her har vurdert det som sannsynlig at arten vil ha en lang levetid i Norge betinger dette at det forvaltningsregime vi i dag har for arten fortsetter (foring og utsettinger). Eventuelle klimaendringer med mildere vintre vil også trolig være gunstig for artens overlevelse i Norge. Med mer storstilt utsetting, som i Danmark, kan man ikke utelukke at arten kan ha negative effekter på stedegne arter. I områder med store bestander spekuleres det i om forvaltning av fasan som jaktressurs indirekte kan medføre at rovfugl blir etterstrebet, og også medføre negative effekter på lokale krypdyr og amfibiebestander.
Fasanen regnes som etablert i Norge siden den hekker regelmessig. Den økologiske effekten er trolig lav, og det samme gjelder spredningspotensialet. Samlet sett gir dette risikokategorien «Lav risiko» (LO) på grunn av at arten har en stabil bestand og at den kan ha en potensiell økologisk effekt på stedegne arter.
Rapphøne (Perdix perdix) Arten etablerte seg som hekkefugl i Norge mot slutten av 1800-tallet og var i en periode tallrik på Østlandet og nord til Trøndelag. Særlig kalde vintrer, som på 1940-tallet, gjorde trolig at arten gradvis forsvant. Enkelte hekkende par hos oss nå består trolig bare av utsatte fugler. Sterk nedgang i Europa fra 1980 til ca. årtusenskiftet, men bestanden ser her ut til å ha stabilisert seg på et lavt nivå etter det. Arten plasseres til rødlistekategori regionalt utdødd (RE).
Utsetting av fasan og rapphøne har foregått i mange tiår i Norge. Det foreligger ingen entydig kunnskap omkring verken nytte/kostnad, eller rene effektundersøkelser som kan si noe om påvirkning på øvrig naturmangfold fra disse utsettingene. Fra utlandet, der utsettinger av fasan og rapphøne har foregått i stor skala over flere tiår (bl.a. Danmark og England), er det gjort studier som trekker frem ulike effekter av oppdrett og utsettingene. Dette gjelder bl.a. økt overlevelse og tetthet av rødrev lokalt, og genetiske og atferdsmessige endringer gjennom avl.
Det er likevel ikke funnet noen klar sammenheng mellom tettheten av predatorer og overlevelse hos fasan. Her i Norge er det generelt et hardt klima høst og vinter, som skaper utfordringer for naturlig næringssøk, og som er en større utfordring for oppdretta og utsatte fasaner og rapphøns.
Kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt om i hvilken grad store konsentrasjoner av utsatte fugler lokalt bidrar til næringskonkurranse og fortrengsel av stedegne arter, men studier fra England1 kan også vise til positive bidrag i form av endret landskapsstruktur fra ensidig landbruksproduksjon til mer varierte habitater som gagner flere arter ved god tilrettelegging for fasan og rapphøne. På den annen side kan utsettinger i større skala på mindre arealer ha negativ effekt på det øvrige naturmangfoldet, da ett stort antall fugler som settes ut kan bidra tetthetsavhengige faktorer som sykdom og økende tilgang av byttedyr for småpredatorer, inklusiv rødrev, som igjen kan ha følger for det øvrige naturmangfoldet.
Når det gjelder trening på fugl som settes ut, skal fuglene ha levd i vill tilstand i tre uker før de kan trenes på, og det er hver enkelt hundeeier/hundeførers ansvar å følge med på om gjeldende lover og regler etterleves. Fuglehundklubbenes forbund laget en lavlandsinstrukt for tre år siden, og den gjelder fortsatt. Fuglen skal ha god dyrevelferd, den som hunden, og det betyr at den skal være godt flyvedyktig og klare seg som en vill fugl.
