Rottegiftforgiftning

Påsken er unnagjort når dette leses og sommeren står for døren. En del hytter vil bli åpnet der det ikke har vært folk innom på en stund. For noen dager siden ringte det en fortvilet hundeeier som hadde kommet på hytta etter vinteren og sluppet inn sine to hunder, mens de pakket ut av bilen. Plutselig oppdaget de at den ene hunden hadde åpnet døren til spisskammerset og tygget på en blokk med musegift. De kom inn på klinikken cirka to timer etter at hunden hadde spist giften. De hadde tatt med seg pakken som musegiften var pakket inn i, og ut i fra innholdsfortegnelsen kunne man se at hunden hadde spist superwarfariner. Hunden fikk brekkmiddel som gjorde at den kastet opp og rester av musegiften ble funnet i oppkastet. Hunden fikk en dose med medisinsk kull for å suge opp restene av giften og eier fikk beskjed om å komme til kontroll dagen etter for å måle blødningstiden til hunden. Rotte og musegift fører til at blodet ikke levrer seg og hundene kan derfor dø av indre blødninger tre til fem dager etter inntak hvis de ikke får brekkmiddel og/eller motgift. Det er bare aktuelt å gi brekkmiddel hvis man oppdager at hunden har spist rotte- eller musegift innen to timer etter at det har skjedd. Etter dette er det bare medisinsk kull som kan forhindre at giften suges opp fra tarmene. Blødningstiden måles ett, to og tre døgn etter inntak av giften for å se om man må behandle hunden med motgift i form av K-vitamin.  Superwarfariner har effekt i kroppen i opptil fire uker og hunden må derfor behandles med K-vitamin i høye doser i opptil fire uker etter en forgiftning. Hunden kom til kontroll tre etterfølgende dager og blødningstidene var normale. Den slapp derfor behandling med K-vitamin, så i dette tilfellet hadde oppkastmiddelet og kullbehandlingen gjort nytten og/eller hunden hadde ikke spist så mye av giften at det førte til forgiftning.

Tre dager senere begynte den andre hunden å bli slapp og orket ikke lenger å være med på tur. Til slutt kollapset den hjemme og ble båret inn på klinikken. Slimhinnene var kritthvite med røde flekker og hunden pustet tungt. Det ble tatt en blodprøve som viste at hunden var blodfattig og røntgenbilde av lungene viste ett diffust mønster som kunne være forenlig med en lungeblødning. Blødningstidene ble tatt og de var forlenget. Eier hadde vært helt sikker på at denne hunden ikke hadde fått i seg noen av giften da de kom til klinikken med den andre hunden, men så viste det seg at det hadde den nok likevel klart å få til. Hunden ble behandlet med blodoverføring og K- vitaminer og etter to døgn var den stabil og kunne reise hjem. Moralen i historien som både eier og vi lærte noe av, er å behandle alle hunder som om de kan være forgiftet selv om man ikke har sett at hunden har spist giften. I dette tilfellet gikk det heldigvis bra, men det er ikke sikkert at man alltid kan redde slike hunder som begynner å blø spontant på grunn av rottegift. Rottegift og musegift blir ofte lagt ut før man stenger hytta for vinteren og dette er det viktig at blir fjernet før hundene blir sluppet inn på hytta. Døde mus rundt hytta eller inne i hytta kan også være en forgiftningsfare for hundene hvis de spiser disse.