Det høres kanskje vanskelig ut, men gode resultater på apportprøver er fullt mulig å oppnå for alle. Vanlig apportinnlæring ligger i bunn, og man kan bygge på etter hvert.
Tekst og foto: Mette Møllerop
Apportinnlæring trenger ikke være veldig avansert, sier jakt- og apportprøvedommer Alexander Kristiansen.
Folk flest trenger ikke avansert vann- og sporapport om en ikke deltar på jaktprøve, men det er absolutt nyttig å ha en jakthund som apporterer fugl som faller i vannet under jakt.
I Norge har vi for lite fokus på apport, mener Alexander. På kontinentet er vannapport en selvfølge, og skal du bli verdensmester, må du beherske vannapport.
– Som jeger bør du ha plikt til å ha en hund som apporterer på jakt, vi skal ikke forlate skadet eller død fugl i terrenget.
Faller rypa 15 meter unna, kan du hente den selv. Faller den langt ute, må du ha hjelp av en god apportør.
For øvrig er det stor forskjell på vanskelighetsgraden i apportøvelsen på jaktprøver kontra apportprøve. I VK legges apporten ut mer eller mindre synlig, og avstanden mellom hund og apportfugl er relativt kort. På apportprøve er avstanden 20 meter for unghund, 50 meter for AK-hunder.
Et ekstra pluss ved å delta på apportprøver, er muligheten til å sanke championatpoeng. Både 1.UK- og 1.AK-apport gir ett champio-
natpoeng, maksimalt fem cham-pionatpoeng. På den måten kan veien til jakchampionatet bli vesentlig kortere.
I dommerhåndboka som ligger på www.fuglehundklubbenesforbund.no finner du mer informasjon om apportprøvene og veien fram mot championat.
Start med en trebukk
Det kan være lurt å kjøpe seg en apportbukk i tre. En slik finner du i de aller fleste dyrebutikker. Den er lett å holde for hunden, og den er lett å plukke opp fra bakken.
Jeg deler apportinnlæringen opp i fem faser, forteller Alexander.
– Jeg tar tre til sju repetisjoner per øvelse hver dag, antallet avhenger av hva jeg har av tid. Alle disse fem øvelsene blir gjentatt tre ganger: inne med trebukk, ute med trebukk, ute med fugl.
Inne er det få forstyrrelser og lettere å holde konsentrasjonen oppe for hunden. Det er et begrenset område og hunden kan ikke stikke av (som den gjerne vil, når øvelsen er i en vrien fase).
FASE 1 – HOLDE
Legg bukken inn i munnen på hunden samtidig som du sier apport. Gi mye ros! Hold gjerne hånden under haken på hunden slik at hunden ikke senker hodet. Da er det også vanskeligere å slippe apportbukken. Øk tida som hunden skal holde apportbukken før du går over til neste fase.
FASE 2 – ÅPNE MUNNEN
Hunden skal åpne munnen selv. Legg ikke apportbukken inn før hunden selv har åpnet munnen. Når den åpner munnen og du legger inn apportbukken, kommanderer du apport.
FASE 3 – GRIPE
Hold apportbukken foran hunden. Hunden må selv ta initiativet, men du kan gjerne hjelpe til litt ved å føre hundens hode nærmere apportbukken.
– Jeg pleier å si til kursdeltakerne at når denne fasen er i boks, da kan hunden apportere. Det som gjenstår er trening på å øke avstanden mellom hund og apportobjekt, men selve øvelsen kan hunden nå.
FASE 4 – GÅ OMKRING
Hold apportbukken foran hunden. Hunden må selv ta initiativet, men du kan gjerne hjelpe til litt ved å føre hundens hode nærmere apportbukken.
– Jeg pleier å si til kursdeltakerne at når denne fasen er i boks, da kan hunden apportere. Det som gjenstår er trening på å øke avstanden mellom hund og apportobjekt, men selve øvelsen kan hunden nå.
FASE 5 – HENTE
Hold apportbukken foran hunden. Hunden må selv ta initiativet, men du kan gjerne hjelpe til litt ved å føre hundens hode nærmere apportbukken.
– Jeg pleier å si til kursdeltakerne at når denne fasen er i boks, da kan hunden apportere. Det som gjenstår er trening på å øke avstanden mellom hund og apportobjekt, men selve øvelsen kan hunden nå.
Utetrening og trening med fugl
Det holder ikke med snarveier her. Når du skifter «arbeidsted» fra inne til ute, må apporttreningen starte helt på nytt. Det samme prinsippet gjelder når du går fra apportbukk til fugl. Heldigvis går det fortere nå, men innlæringsprinsippene er altså de samme.
Har du noen tips når det gjelder overgang fra trebukk til fugl?
– Rypevinge er et godt tips. Bruk en gradvis tilvenning med en vinge som du surrer fast på trebukken, og øk antall vinger etter hvert. Jeg har opplevd hunder som ender opp med 14 – 15 vinger surret rundt bukken, og da er det en smal sak å apportere fugler.
Klar til apportkurs
Søksapport er det enkleste. I AK brukes to fugler som legges ut med litt avstand til hverandre, rundt 50 meter fra fører, og minst 10 meter mellom fuglene. I UK er det en fugl på omtrent 20 meters hold.
Ved vannapport inngår to elementer: svømming + apport. Disse to elementene må trenes inn hver for seg. Står du på land og hiver ut apportfuglen, mislykkes du som regel.
Det er best å bruke båt og lære hunden å svømme og bli trygg i vann. Du må ha med en medhjelper som ror, hunden har på seg bånd, og du løfter hunden ut i vannet mens båten er i fart. Da er det enklere for hunden å ligge parallelt med vannkanten, ikke stå opp/ned og trø i vannet. Når hunden er en god svømmer, starter du med apporttreningen.
Sportrening for de «voksne»
Du drar et kort, beint spor med en fugl. Det skal være enkelt for hunden å lykkes. Jeg bruker å ta på trekksele når denne øvelsen skal gjøres. Da vet hunden at dette betyr spor.
Jeg starter med å ta hånden min ned på bakken og vise hunden at nå er det sporing.
Et fullverdig spor er 200 meter langt og har tre retningsendringer. Dette er også uhyre spennende for eier/fører, fordi du ikke ser hva som skjer.
Jeg har hørt en rekke morsomme historier om hva hunden finner på i stedet for å følge sporet og hente fuglen.
– Ja, det har du nok, og de aller fleste historiene stemmer. Under disse apportprøvene er det sensorer ute som melder fra over sambandet om at hunden har funnet fuglen, hunden har plukket opp fuglen, og hunden er på vei inn.
Men hva skjer? Ingen hund dukker opp. Som regel finner man hunden i ferd med å grave ned fug-len i stedet for å avlevere den.
Ikke så kjekt for eier, men desto mer morsomt for tilskuerne!
Hunden kan sitte i lengre tid med apporten i munnen. Kommander innkalling og avlevering.
FUGLEHUNDEN
Denne artikkelen ble publisert i Fuglehunden nr. 3 – 2016.
