Denne uken på klinikken har vi utredet tre hunder med spontan neseblødning. De er alle gamle hunder fra åtte til tolv år. Den ene hunden er en blandingshund som har blødd til og fra, fra nesen over flere måneder. Den har vært behandlet med antibiotika og k-vitamin hos annen veterinær uten at dette har hjulpet. Vi sjekket blødningstiden til denne hunden og den var forlenget. Vi tok røntgen av nesen og der var det ingen forandringer. Vi sjekket andre blodverdier til denne hunden og fant at den hadde høye globulinverdier (antistoffer) i tillegg fant vi en stor svulst i milten som mest sannsynlig er årsaken til at denne hunden blødde fra nesen. Det er noen typer kreft som kan påvirke kroppen slik at den viser symptomer andre steder (paraneoplastisk syndrom). I dette tilfellet hadde hunden en svulst i buken som gjorde at den blødde fra nesen. Svulsten i milten er fjernet og sendt inn til analyse og når vi får kontroll på denne svulsttypen får vi se om blødningene fra nesen stopper opp. Den andre hunden var glad i grave i jorden og jakte på jordrotter. Det var en goldenretriever. Han var i god form, men var tett i det ene neseboret og virket plaget av at han stadig vekk blødde neseblod. På denne hunden var det forandringer på røntgen av nesen og blodprøvene var normale. Vi gikk inn med ett kamera i nesen for å se på forandringene og der så vi flere hvite flekker som kan tyde på en soppinfeksjon som heter aspergillus. Vi tok ut vevsprøver og en skylleprøve som sendes til dyrkning. Behandlingen for aspergillus er å legge inn soppkrem under narkose i nesehulen slik at dette får virke lenge. De aller fleste hunder blir bra etter en slik behandling, men den må noen ganger gjentas. Den siste hunden var også en goldenretriever der eier opplevde at han var blitt mer og mer sliten og uinteressert i å være med på tur. Han hadde bare blødd en gang fra nesen. Røntgenbilde viste oppklaring i beinvev og CT bilde av nesen viste en svulst som hadde vokst over neseskilleveggen. Det ble tatt en vevsprøve fra massen i nesen. Prøve fra lymfeknuten viste spredning av nesesvulsten til lymfeknuten og prøven fra nesen viste ett karsinom. I slike tilfeller er det ikke mye vi kan gjøre bortsett fra å gi smertelindring til hunden og la den få slippe når den plages. Den vanligste krefttypen i nesen til hund, er adenokarsinomer, og eldre hunder med lange neser er mest utsatt. Noen studier viser at passiv røyking kan gi økt kreftrisiko mens andre studier ikke kan påvise økt risiko. I utlandet har man tilgang på å strålebehandle hunder med nesesvulster, men dette er ikke tilgjengelig i Norge. Moralen i denne historien er at blør hunden din neseblod så er det viktig å få det undersøkt hvorfor den gjør det. Noen ganger kan man gjøre noe med årsaken, mens ander ganger er det ikke mulig.
Det er ikke så uvanlig for barn å blø neseblod og noen barn blør lettere enn andre uten at det er noe sykdomsårsak til dette. Hos hund er det som regel annerledes.
