Dominans og underkastelse

Hjem/Hundetrening/Dominans og underkastelse

Grep over snuta er som regel myke og hemmede bitt som hundene kan bruke i forbindelse med ritualisert aggresjon. Men det kan også brukes under lek. Voksne hunder bruker ofte dette grepet for å kontrollere valpers atferd, og etter noen gjentagelser underkaster de seg de eldre hundene i stillhet. Legg også merke til den hvite unghundens underdanige atferdstrekk med ørene lagt bakover og delvis løftet labb. Det er altså viktig å se på flere atferdtrekk for å beskrive en situasjon.

 


Uttrykket dominant hund, og begrepet dominans brukes ofte blant hundefolk.  Stadig hører man hunde-eiere si; «hunden min er dominant», og det brukes som en forklaring på atferd i forhold til andre hunder og mennesker.  Særlig når det er snakk om problematferd.

Av Trond Lereng.
Foto: Kristin Heltberg Lereng

 

Men er dette riktig, og hva innebærer egentlig begrepet?  Hvilke egenskaper besitter en såkalt dominant hund, og hvilke utfordringer gir dette oss hundeeiere?

Dominans defineres ofte noe ulikt i litteraturen, og i etologien har begrepet fått litt forskjellig innhold.  Forskerne er heller ikke enige om hva dominans egentlig handler om.  Men man forbinder det gjerne med en konfliktsituasjon hund til hund, eller i forholdet hund – menneske.

 

Rangordning

Dominans og underkastelse er helt naturlig atferd som skjer i alle sosiale grupper.  Noe av det viktigste med en avklart rangordning er at aggresjonen innen flokken avtar, og det er nødvendig for at flokken skal fungere til alles beste.

Rangen mellom hunder avgjøres som følge av gjentatte konflikter mellom to individer.  Vanligvis er det nødvendig med flere møtesituasjoner før rangen er avgjort.  I disse møtesituasjonene benytter hundene seg av trusselatferd, og / eller åpen aggresjon.  Slik dannes det en relasjon der den ene av hundene oppnår en dominant posisjon i forhold til den andre.  Den andre hunden underkaster seg vanligvis frivillig, og rangen mellom hundene er dermed avklart.

Den dominante hunden har førsteretten til attraktive ressurser som mat, leker, soveplasser, parringer og fortrinn i sosiale møter med andre individer.  Det handler altså oftest om en konkurranse om ressurser, og hvem som har størst evne til å tilegne seg disse.

Den underlegne hunden kan i slike situasjoner trekke seg unna uten at den dominante hunden utviser trusselatferd, men den dominante hunden kan vise sin posisjon ved hjelp av ritualisert aggresjon.  Det vil si truende uttrykk som høy hale, knurring, stirrende øyne, grep over snute og stiv gange.  Men uten egentlig å ville forårsake skade.  Slike trusler kan imidlertid føre til slagsmål hvis de ignoreres av mottageren, og hvis det ofte oppstår slagsmål i en hundeflokk er ikke dominansforholdet avklart.

Når dominansforholdet er avklart viser den underlegne hunden tydelig at den underkaster seg ved å benytte aggresjonsdempende atferder som lav hale, bortvendt blikk og forsiktige bevegelser.  Den dominante hunden kan imidlertid gi avkall på sine rettigheter som følge av rangen uten å miste sin posisjon i flokken.  Det kan den gjøre når den anser ressursen som mindre viktig.

Hos ulvene finnes det vanligvis en rangordning blant de voksne, kjønnsmodne hannene, og en blant de kjønnsmodne hunnene.  Og den høyest rangerte hannen står over den høyest rangerte hunnen.  Det samme ser man som regel også hos hunder.  Men blant valper og unghunder finnes det som oftest en kjønnsblandet rangordning.  Dette kan også forekomme hos voksne hunder da hundens levesett har ført til at hunden har blitt en «barnsligere» utgave av ulven.  Posisjonen blant valper veksler stadig ettersom de utvikler seg så forskjellig.  Men rangen er som regel satt i 11 – 12 ukers alderen.  Det vil si etter at valpekjøperne har hentet valpen sin, og den som fremstår som den «tøffeste» valpen ved 8 uker trenger derfor ikke å bli det senere i livet.

 

Det tradisjonelle synet

I etologien har dominans tradisjonelt blitt sett på som et relativt begrep.  Det vil si et forhold mellom to individer.  Det vil med andre ord si at en hund kan være dominant i forhold til et individ, men subdominant i forhold til et annet.  Derfor har oppfatning vært at man ikke skal beskrive dominans som en spesifikk egenskap.

Det vil altså si at å ville dominere sine omgivelser ikke betyr at en hund vil gjøre dette hele tiden, og i alle situasjoner.  Det handler om hvem som møtes, og i hvilke situasjoner dette skjer.  Et individ som er dominant i forhold til et annet vil som regel ikke benytte seg av denne posisjonen til å ta fra den for eksempel et bein.  Hunden vil forstå at beinets eier vil forsvare seg, og den har antakelig også erfart de mulige konsekvenser av en slik handling.  Den ranglave gir også tilstrekkelig med motdominans gjennom at beinet gir den psykisk styrke.

Å se på dominansbegrepet isolert sett er for enkelt. Det er en hel rekke andre egenskaper som også spiller inn, og som er nødvendige å ha for å være i stand til å utøve dominans.

Å forklare «all» atferd med dominans er feil, men dessverre ser vi at det ofte skjer.

Vi som har mange hunder ser hver dag i praksis hvordan hundene posisjonerer seg i forhold til hverandre.  Hvem som dominerer, og hvem som underkaster seg.  Og i hvilke situasjoner dette skjer.  Men det er viktig å huske på at dominans og underkastelse kun er en del av flokklivet.  Samspillet hundene i mellom er langt mer nyansert og komplekst enn det ranghierarkimodellen gir et fullgodt svar på.

Men hva med for eksempel hunden som knurrer i matfatet?   Er den dominant?  Nei, dette trenger ikke å ha noe med dominans å gjøre.  Eller hunden som vokter porten?  Den trenger heller ikke å være dominant.  Derimot kan den ha lav terskelverdi på egenskapen å vokte.  I tillegg har den erfart at ved å bjeffe forsvinner «inntrengeren», og slik forsterker atferden seg.

Hunden som knurrer ved matfatet beskytter rett og slett en viktig ressurs – maten.  Også ranglave hunder gjør det, og det respekteres normalt av andre hunder.  Man har observert at ulver har en «sikker» sone rundt hodet på ca. 25 – 30 cm når de spiser, og denne sonen eksisterer også hos hunder.

Hunder som knurrer ved matfatet i forhold til mennesker skyldes ofte hundeiers handlinger.  Mange hundeeiere tror at man skal ta maten fra hunden for å lære den at den ikke skal passe på maten sin.  Ofte blir resultatet det stikk motsatte ved at man fremprovoserer nettopp mataggresjon.  Hundens væremåte gjenspeiler ofte hundeiers atferd, og i mange tilfeller skaper hundeeier atferd man egentlig ikke vil ha.  Husk at atferd endres på grunn av konsekvensene, og man må derfor ikke glemme læringsaspektet når man snakker om dominans.

Men hva med de hundene som alltid reiser bust, har høy hale og et stivt kroppsspråk i møte med andre hunder?  Slike hunder er som regel feil «skrudd» sammen, og vil ha problemer med å fungere i flokk.  De har medfødte lave terskelverdier på flere områder.  Så som aggresjon, kamp, vakt og kjønnsdrift.  Samtidig har de også ofte høy terskel på det sosiale området, altså usosiale individer.  Men det betyr ikke at de er såkalt dominante.

 

Ny forskning

I den senere tid har imidlertid forskerne endret synet på begrepet dominans.  Man har også begynt å bruke dette for å beskrive en stabil legning hos hunder.  Dette fordi man i flere studier har fått resultater som viser at enkelte hunder har en større tilbøyelighet til å være dominante i forhold til andre individer.

Men det er altså ikke slik at det kun handler om en egenskap.  Tvert i mot kan tendensen til å dominere andre skyldes flere egenskaper.  Dette kan være en form for generell bestemthet, ønske om å kontrollere sine omgivelser, og en tendens til å være på offensiven i sosiale konflikter.

Dette viser selvsagt også at en del hunder kan ha de motsatte egenskapene som fører til at de lettere blir subdominante individer.

Men selv om forskningen nå viser at en del hunder har en mer dominant legning enn andre betyr ikke det at disse alltid vil utgjøre den dominante part.

 

En hund med en dominant legning vil også i gitte situasjoner være subdominant.

Foreløpig er det forsket for lite på hundens personlighet til at man med sikkerhet kan fastslå de sentrale personlighetstrekkene.  Men så langt tyder forskningen på at det finnes sju generelle karaktertrekk.  Og en av disse er dominans i betydning av og ville kontrollere og styre andre individer.

 

Hund – menneske

Kan hunder vise dominans i forhold til mennesker?  Dr. i etologi Kenth Svartberg sier: «Hadde dominans forklart det sosiale samspillet mellom hund og menneske på en god måte, kunne vi gjerne fastholdt det tradisjonelle synet.  Nå synes det ikke å være helt slik; dominansforhold finnes som regel, men det er bare en del av flokklivet.  Eksempler på andre viktige deler er omsorg, vennskap og samarbeid.»

Den klassiske definisjonen på dominans beskriver begrepet slik: «Driften har til hensikt å eliminere en trussel innenfor flokken.»

Ut i fra denne definisjonen kan ikke hunder dominere mennesker da vi ikke inngår i hundeflokken.  Men selv om vi naturligvis ikke inngår i hundenes rangordning, vil en hund med en dominant legning by på større, og / eller andre utfordringer enn den subdominante hunden.  Hunder med en dominant legning kan ha vanskeligere med å innordne seg reglene som gjelder i flokklivet.

Selv om hunden med en dominant legning inntar en underordnet plass i forhold til hundeeieren, betyr ikke det at den nødvendigvis er problemfri i dagliglivet.  Slike hunder er selvstendige, og det kan være til hinder for et godt samarbeid.

Men hvordan skal man håndtere slike hunder?  Man skal være forsiktig med å sette de i tvangssituasjoner som lett kan vekke motstand i hunden.  Man må legge opp hundeholdet slik at hunden føler seg som en samarbeidspartner, og ikke en motstander.  Videre er det avgjørende at vi er påpasselig med å styre og kontrollere ressursene, og at det er vi som tildeler disse.  Det kan være alt i fra mat og turer, til kos og oppmerksomhet.  Samtidig er det ekstra viktig at hunden ikke opplever at den slipper unna hvis den «opponerer».  Det er også viktig at hundeeier viser sin bestemmende posisjon ved å ta initiativ til når aktivitet starter, og når aktivitet avsluttes.

 

Arvbarhet

Har det noen betydning om man avler på en hund med en dominant legning?  Vil disse egenskapene føres videre?  I naturen er det jo slik at det i utgangspunktet kun er de ranghøye individene som parer seg.  Derfor skulle man tro at gjennomsnittet for disse egenskapene økte for hver generasjon.  Forsøk har vist at så ikke er tilfelle.  Man har derfor konkludert med at dominans har lav arvbarhet.

 

Konklusjon

Dominans er ofte et misbrukt og misforstått begrep blant hundefolk.  Uttrykk som dominant og underlegen er relative begrep, og er avhengig av de andre individene man sammenligner med.  Man kan ikke være dominant eller underlegen helt alene.  Og selv om forskingen tolkes slik at noen hunder har en dominant legning, endrer ikke det på det faktum at en slik hund også i gitte situasjoner vil utgjøre den subdominante part.

Det er derfor feil å betegne hunden din som en dominant hund.

 

Referanser:

Geir Nordenstam, Nordenstam Hundeskole, Kenth Svartberg ,2007.

2010, Lars Feldt, 1998, 2003, 2009, Ingrid Tapper, 2004, Barbara Handelman, 2009, m.fl.

2016-12-19T12:04:04+00:00 Av |Kategorier: Hundetrening|