Direkte lederskap eller straff, Del II

Hjem/Hundetrening/Direkte lederskap eller straff, Del II
Skrevet av: JØRN STANDAL, 08:53 – 19.12.2008

Etter Helge Asbjørnsens grundige redegjørelse for straff, begreper og konsekvensanalyser er det naturlig å drøfte hvilken relevans dette har for de som arbeider med stående fuglehunder. 

Når det gjelder stående fuglehunder så er kravene vi setter til hundens adferd så ekstreme målt opp i mot hundens naturlige instinkter at vi ofte bruker straff for å kontrollere hundens adferd (hunder hvor kravet er rios, dvs at de er rolig i oppflukt og skudd). Mitt utgangspunkt er derfor at vi i størst mulig grad må arbeide for å unngå unødig bruk av straff, og jeg skal således prøve å redegjøre for hvordan vi kan unngå dette ved å jobbe systematisk med hunden fra den er valp, og i denne artikkelen er fokuset på direkte lederskap.  På ett punkt unngår nemlig Asbjørnsen å ta med en avgjørende viktig ting, han skriver:

”Men hva med lederskap, må man ikke ta litt i for å vise hvem som er leder? Hvor mange har fått dette spørsmålet? Det ser ut til å være en vanlig oppfatning at en leder styrer med jernhånd i dyreflokker. Lederen er ikke hard og autoritær, heller motsatt. Han(eller hun) opptrer selvsikkert og ignorerer heller uønsket adferd. Selvsagt må det være slik, for aggressiv adferd ute i naturen vill føre til selvutslettelse”.

Asbjørnsens svakhet er at han skjærer alt og alle over en kam, han har aldri trent en stående fuglehund og kjenner ikke til de krav som her settes. Man kan nemlig vanskelig være uenig i det ovenstående, men likevel blir det helt feil så lenge man ikke er nyansert og forteller om det som skjer aller først. Det Asbjørnsen, Hallgren og en lang rekke forfattere ikke tar inn over seg eller er villig til å ta med i sine bøker er nemlig hva som skjer når lederen inntar lederrollen i flokken.  Ingen er født leder, det er alltid en prosess. Når en flokkleder inntar lederrollen så skjer det sjelden uten kamp. En flokkleder må avstemme respektforholdet mellom ham og flokken og her legges det ingenting i mellom. Resultatet er alltid det samme; En ulv er igjen, utfordreren er død eller fordrevet. Den prosessen kan virke brutal og den vil ingen som arbeider med adferd snakke om eller ta med når de skal fortelle om lederen i flokken. For det er først når lederen er etablert som leder at kan innta rollen som den stødige, rolige, konfliktdempende karen som kan ignorere andre som vil yppe seg litt. Han har fått en naturlig autoritet og den bruker han aktivt i fredsskapende arbeid innad i flokken. Det vanskelige for oss er å klare å innta den samme posisjonen på et tidlig tidspunkt i hundens liv for derved å ha et avklart rolleforhold til hunden slik at vi slipper å ta harde midler i bruk når hunden blir voksen. Så hva gjør vi?

Som en liten del av det helhetlige perspektivet om hund og adferd benytter jeg det jeg velger å kalle direkte lederskap. Æsj, kall nå dette for straff, da, sier du. En spade er jo tross alt akkurat det.  Men akkurat her er det etter mitt syn en nyanse. Èn ting er å benytte straff som en del av det daglige samværet med hunden, noe helt annet er det å benytte direkte lederskap som en teknikk for å avstemme respektforholdet mellom deg og hunden.

Anders Hallgren (legendarisk svensk forfatter og psykolog med hunder som spesialfelt) holdt en gang et foredrag hvor straff var tema. Han påpekte da at man nesten aldri ser at en valpetispe straffe en av sine valper, ergo; Straff gir ikke læring. Riktig, men dette handler (etter mitt syn) ikke om straff, dette gjør valpetispen for å avstemme respektforholdet mellom seg og valpene. Jeg har brukt mange hundre timer på å studere valpetisper, og det som alltid slår meg er hvor effektivt hun avstemmer respektforholdet mellom seg og valpene for deretter alltid å ha full kontroll og en harmonisk valpeflokk. Et eksempel: Vi har store utearealer hos oss. Her kan valpekull gå fritt sammen med mor frem til de er 8-10 uker. Ved store valpekull setter vi ut flere matfat. Ofte er valpene ferdig før tispa og det hender ofte at en valp da strener bort til mors matfat. Om mor da er sulten løfter hun på leppa i god tid før valpen når matfatet. Respekteres ikke dette får valpen et kjapt glefs om han er dum nok til å tre hodet i mors matfat. Ikke sjelden har jeg tatt bena fatt for å se hvem som tar livet av hvem når hylingen fra valpen har nådd meg. Det er som regel lite å bekymre seg for. Valpen er rett nok både skjelven og lei, men han respekterer garantert mors advarsel en annen gang. Jeg har aldri sett at hunder har tatt skade av dette på noe vis, hvorfor skulle de det?

Det er en fryd å se en flink valpetispe oppdra sine valper og strukturere samholdet i flokken. Hvor ofte skjer så dette at mor korrigerer en uønsket adferd hos en valp? Som beskrevet av de fleste; meget sjelden. Kanskje bare èn gang så lenge tispa har valpene og dette er poenget: Direkte lederskap som her beskrevet oppfatter jeg ikke som straff. Jeg oppfatter dette som en naturlig del av hunder og ulvers liv og en oppdragelse som er helt avgjørende viktig for at en flokk skal overleve. Et annet viktig argument er at straff slik Asbjørnsen forutsetter benyttet, kan gi varige skader. Direkte lederskap benyttet slik jeg ønsker gjør garantert ikke det. Ønsker du en lydig stående fuglehund og ikke vil benytte gjentatte runder med straff eller strømhalsbånd så må direkte lederskap benyttes som en teknikk for å avstemme respektforholdet for deretter å mengdetrene på få men viktige ting, bla sitt og innkalling. Vi snakker altså om en hund hvor hundeeieren senere forlanger en så lydig hund at den er rolig i oppflukt og skudd. Dette kapitelet om direkte lederskap må knyttes til det andre jeg har skrevet om riktig aktivering, det indirekte lederskapet mv. Dette skal jeg sy sammen i den siste artikkelen om dette emnet. Men for å være siker på at du ikke får de skadevirkningen som straff kan gi er det knyttet en del forutsetninger til bruken av direkte lederskap:

1. Tidspunktet – når kan jeg bruke direkte lederskap?
Allerede når valpen er liten legger jeg den på ryggen i fanget for å klippe klør, se på tenner, rense ører og ellers inspisere valpen. Allerede her kan du begynne arbeidet med å avstemme respektforholdet til valpen på en human måte. Valper som ugjerne underkaster seg vil gi deg resolutt og kraftig motstand når den blir lagt på ryggen. Klarer du ikke å få denne valpen til å ligge rolig på ryggen i ditt lune fang har du allerede tapt kampen med denne hunden om hvem som skal bestemme.

Møter jeg motstand her så sier jeg rolig ”nei” og klemmer fastere jo mer valpen strir i mot. I det sekundet valpen slakker av motstanden slakker jeg umiddelbart grepet. Deretter fortsetter jeg rolig å undersøke hunden. Tas kampen opp igjen skjer nøyaktig det samme. Med en gang valpen slapper av strykes den rolig og jeg snakker beroligende til valpen. Valpen forstår raskt at det lureste er å underkaste seg meg og behandlingen og jeg avslutter alltid med kos og litt god og myk massasje Jeg gjør dette flere ganger i uken i starten og denne enkle sjekken med påfølgende avslappende behandling gjør at hunden enkelt lar seg håndtere når den blir eldre. Mitt fang skal være et trygt og rolig sted for god behandling, samtidig tar jeg der styring og kontroll for første gang.

2. Presisjon
Har du ofte lurt på hva som skiller gode og dårlige hundeførere? Svaret er: Presisjon i alt de foretar seg. Du må være nøye med detaljer og huske følgende: Hunder lærer ved assosiasjon og du har da 0-3 sekunder på deg når du ønsker å benytte direkte lederskap slik at hunden kobler din korrigering til det den gjør galt (0-8 sek ved belønning). Dette gjør du enklest hjemme, ikke ute i fjellet. Ute kommer du alt for sent inn i situasjonen og dessuten skal du på dette tidspunktet kunne stoppe hunden ved en ”sitt” kommando. Jeg oppretter alltid en fast plass for hunden og trener den til å ligge der. Når jeg vet at hunden forstår hva det å ligge på plass betyr, kan jeg følge opp en slik kommando med å spionere på hunden. Om den bryter mitt påbud om å ligge på plassen sin er jeg kjapp som en klapperslange og legger den kontant på plass i det sekundet den forlater plassen sin. Hunden har aldri problemer med å knytte min handling til situasjonen og det er avgjørende viktig. Jeg knytter kommandoen ” ligg i ro” til denne handlingen. Da blir det neste spørsmålet:

3. Hvor mye kan jeg ”ta” i hunden?
Dette må gjøres individbetinget, det vil si at du må føle deg frem for å unngå feil behandling. Feil behandling innebærer at hunden blir redd og at den ikke skjønner hvorfor di reaksjon kommer Jeg skal gi et eksempel: For noen år siden stod det en veterinær som hadde vaksinert et valpekull med labragolder og snakket med meg på kjøkkenet på hundhotellet. En av valpene begynte å herje med skolissen hans. Han bøyde seg da ned og løftet valpen vekk samtidig som han sa ”nei”. Valpen hadde ikke før satt bena i bakken før den satt i skolissen på nytt. Han sa da ”nei” og tok da valpen bestemt og fjernet den fra skolissa. Da valpen går på for tredje gang sier han ”nei” og tar valpen i øret, vrir til den klynker og setter den bestemt en halv meter unna skolissen. Etter ett sekund betenkning går valpen på for fjerde gang og denne gangen etterfølges et bestemt ”nei” av at han knurver valpen skikkelig så den hyler høyt. Denne gangen respekterer valpen at den ikke får herje med skolissen og blir sittende å se på skoen. Etter en kort perioden setter veterinæren seg ned og kaller til seg valpen. Den kom rett bort og han tok den så på fanget og snakket rolig mens han klappet og strøk den. Han satte den så rolig ned og smilte litt fårete mens han sa ”opprettholde tilliten, vet du”. Det han i realiteten enkelt fant ut var hvor mye som måtte til for at akkurat denne hunden respekterte et ”nei”, og samtidig opprettholdt han tillitsforholdet til valpen.

Noen hunder ville hørt når den ble fjernet første gangen, andre den andre eller tredje. Poenget er at skal du benytte direkte lederskap så må det gjøres individtilpasset og dette var en enkel måte å finne ut av dette på. Her er teknikken en avgjørende faktor, det skal ikke innledes til en dragkamp mellom deg og hunden hvor du gjentatte ganger gir en beskjed uten at hunden respekterer deg. Det skal presiseres at disse blandingsvalpene var usedvanlig tøffe, helt i ytterkanten av det som er normalt. Jeg fulgte de senere i livet og de som overtok hundene (omplasseringshunder) fikk en voldsom utfordring og et par ble avlivet fordi eierne ikke klarte å kontrollere dem og heller ikke å finne noen som var kompetente til en slik utfordring. Klarer man ikke å kontrollere en valp kan man bare glemme å få dette til når hunden blir voksen.

4. Direkte lederskap skal utføres som en teknikk for å avstemme respektforholdet mellom deg og hunden. 
Må du benytte direkte lederskap gjentatte ganger utføres dette feil og anbefaler jeg at du slutter tvert. Hele poenget med det direkte lederskapet er at vi får en rolleavklaring mellom deg og hunden. Det er du som skal bestemme og dette må avklares med hunden. Etter at jeg har benyttet direkte lederskap, f eks når den har fått beskjed om å ligge i ro og ikke gjør det, følger jeg alltid opp med å stryke hunden rolig når den har innordnet seg og ligger rolig. Dette skal dog ikke være startsignalet til at hunden kan forlate plassen sin eller bli urolig. Når respektforholdet er avklart har du en utrolig mye enklere vei å gå når du skal trene på sitt, sitt i fart, sitt ved provokasjoner, innkalling, apporttrening mv. Som alltid når jeg snakker om direkte lederskap så lager jeg et bilde av hvor mye direkte lederskap utgjør av et helhetlig hundehold.

Tenk deg at du har et tau som 1 meter, dvs 1000 millimeter. Det direkte lederskapet utgjør 1 mm av dette tauet, de andre 999 mm utgjør resten av alle de andre faktorene som regulerer forholdet mellom deg og hunden. Samtidig så ser vi at uten denne ene millimeteren så har vi bare to løse ender og ingen helhet. Dette illustrerer hvor liten del det direkte lederskapet skal utgjøre av hundeholdet men samtidig hvor viktig dette er for å binde det hele sammen til en helhet. Det å trene skal være positivt, og hunder med et uavklart rolleforhold byr hele tiden på problemer for hundefører og det blir voldsomt mye negativt når man trener.

Jeg våger den påstand at det neppe finnes noe mer krevende enn å trene frem en stående fuglehund som er komplett lydig på jakt og prøver og som samtidig beholder evnen og viljen til å reise friskt alle sine dager. De aller, aller fleste andre som har brukshunder kan trene sine hunder etter belønningsprinsippet og man har funnet seg gode maler for å trene minehunder, narkohunder, tjenestehunder og you name it. Vi er derfor nødt til å lage et fundament å bygge treningen på, og da er det å avstemme respektforholdet første bud, en liten brikke i det store puslespillet.

5. Vær konsekvent
Det en hund får lov tilskal den alltid få lov til og motsatt. Dette er den fremste forutsetningen for å skape en trygg hund. Den skal alltid vite hvor den har deg..

6. Riktig aktivering
En hund skal alltid være riktig aktivert før benyttelse av direkte lederskap (kfr artikkel 2 om stress).

Til slutt: Målsettingen for alle som arbeider profesjonelt med hunder er at man ønsker en hund som er rolig, harmonisk, lykkelig og lydig. Hensikten med å benytte direkte lederskap skal utelukkende være å avstemme respektforholdet mellom deg og hunden, ikke den del av daglige øvelser og daglig trening. For å få dette til er det mange faktorer som må flettes i hverandre, og i neste nummer setter jeg sammen alt som har vært skrevet tidligere. Jeg håper dette vil være et nyttig verktøy for å analysere egne problemer og ikke minst trene hunden riktig.

2016-12-19T12:04:11+00:00 Av |Kategorier: Hundetrening|