Direkte lederskap eller straff, Del I – siste halvdel

Hjem/Hundetrening/Direkte lederskap eller straff, Del I – siste halvdel
Skrevet av: HELGE ASBJØRNSEN, FJELLANGER HUNDESKOLE, 08:41 – 19.12.2008

 

HVORDAN KAN VI REDUSERE UØNSKET ATFERD UTEN STRAFF?

 

Ignorering

Det letteste man kan gjøre er å ignorere uønsket atferd, det vil si at hunden ikke får oppmerksomhet for slik oppførsel. Det som mange ikke tenker på er at det å kjefte og straffe hunden kan føre til at den uønskede atferden øker. Et eksempel fra psykologien (Wahler, Winkel, Peterson og Morrison 1965) (1) forklarer dette.

En gutt på 6 år var ekstremt lite samarbeidsvillig med foreldrene. Han ville bestemme alt, når han skulle legge seg, når og hva han skulle spise, når foreldrene skulle leke med ham osv. Han hadde høy frekvens av handlinger som innebar kommandoer, og få handlinger han fikk positiv oppmerksomhet for. Psykolog ble kontaktet, og han observerte forholdet og kom til følgende tiltak: Moren ble instruert til å være svært oppmuntrende til ethvert initiativ fra gutten som ikke var kjennetegnet av kommandoer, mens alt annet skulle ignoreres. Etter bare fire behandlingssesjoner på 10 minutter begynte situasjonen å snu. Nå var det en dramatisk nedgang i kommanderende initiativ, mens de ikkekommanderende initiativene økte. Moren hadde tidligere forsterket uønsket atferd (kommanderende atferd => mors oppmerksomhet) og fått liten mulighet til å forsterke ønsket atferd.

I samme situasjon med hunder tror jeg mange heller ville valgt straff av uønsket atferd.
Jeg vil bare komme med en liten kommentar til ignorering, og det er at hvis det brukes på en etablert uønsket atferd, så kan det i begynnelsen føre til at atferden øker. Det skyldes at hvis hunden før har fått kjeft  (= oppmerksomhet = forsterkning) for denne handlingen, så vil ikke hunden i starten kunne skille mellom variabel forsterking og ekstinksjon. Hunden prøver mer for å få oppmerksomhet. Men hvis man da bare har “is i magen”, og ikke gir opp, så reduseres det. En annen ting som er viktig når en setter igang ignorering er at man ikke bare ignorerer uønsket atferd, men samtidig forsterker ønsket atferd. (Som i eksempelet over) Denne metoden er lett å gjennomføre, det som kan være et problem er hvis den atferden som en ønsker å forsterke (ofte “motsatt” atferd av den atferden man ignorerer) ikke finnes på atferdsrepertoaret.

En måte å løse dette på er å benytte seg av shaping (1), hvor en gradvis former hunden mot målet.

Dette er en metode som blir brukt i behandling av psykisk utviklingshemmede personer. Disse personene har ofte ikke nok språklige ferdigheter til at det nytter med verbal instruksjon. (Dette gjelder jo også for hunder) Wolf, Risley og Mees beskrev i 1964 hvordan de fikk et tre år gammelt barn til å gå med briller. (Barnet ville blitt blindt hvis det ikke brukte briller). Det å ta på seg briller å gå med dem var en manglende atferd for barnet. Først la de forholdene til rette for barnet ved at de la flere par med briller foran det. Så forsterket de når barnet tok i brillene. Så måtte barnet ta brillene mot hodet før de forsterket. (Alt skal skje av seg selv tilfeldig) Så måtte barnet berøre hodet med brillene, deretter måtte det ta brillene på (kanskje ikke korrekt), for til slutt å ta brillene på riktig for å bli forsterket. Dermed klarte de å få barnet til å utføre en handling som før ikke fantes på atferdsrepertoaret (1).

Hvis de skulle brukt den metoden som mange ville valgt å bruke på hund, ville de bare satt brillene på og straffet hvis barnet tok dem av. Jeg håper at de fleste mener at det verken ville være etisk eller moralsk forsvarlig å gjøre det på den måten. Hvorfor blir slike metoder likevel brukt på hund? I noen situasjoner er den uønskede atferden av en slik art at den er vanskelig å ignorere (valpebiting). I slike tilfeller må man vurdere andre metoder.

Time-Out

I situasjoner der ignorering ikke er et realistisk alternativ kan det være hensiktsmessig å bruke «time -out». Et eksempel på det er hvis vi ignorerer valpebiting, men hunden bare fortsetter å bite ved å henge i buksebenet. Det å kjefte i en slik situasjon kan virke forsterkende, det samme gjelder det å henge i buksebeinet. “Time-out” er en prosedyre hvor hunden for en gitt periode hindres i å få tilgang til forsterkere (1).

Det kan gjøres ved å isolere hunden på nærmeste rom (innendørs), eller binde den i et tre e.l. (utendørs). Det gjøres med en gang hunden setter i gang den uønskede atferden. Det som er viktig hvis man er inne (ute har den bånd på) er at hunden går med en tau slepende etter seg (ca. 1 m.). Dette er for at det skal gå an å få tak i hunden uten å gi den oppmerksomhet (for det virker jo forsterkende), vi kan konsentrere oss om tauet og ikke hunden. Vi unngår også å måtte ta hunden i nakkeskinnet og lede den ut (11). En annen måte å unngå at hunden får oppmerksomhet er rett og slett at du selv går ut av rommet og lar hunden bli igjen.

Det er ikke noe poeng i å ha hunden isolert over lengre tid, det holder lenge med et minutt. Det er mange som tror at hvis ett minutt hjelper, så må to være dobbelt så bra, for ikke å snakke om en halv time. Dette er bare tull, bruk heller tiden på å gjenta isoleringen slik at hunden forstår koplingen mellom årsak og virkning (10). Dette må selvfølgelig kombineres med positiv forsterkning av ønsket atferd.

Tilbaketrekking av goder

Dette kan forklares med et eksempel: Sett at vi sitter og klapper hunden (tilfører goder), og så kommer det en annen hund forbi og vår hund begynner å knurre. Da kan vi bare slutte å klappe hunden (fjerne godet), og reduserer derved sannsynligheten for gjentakelse. (Dette kalles i psykologien for negativ straff).

Motbetinging

Dette er en teknikk som baserer seg på at den uønskede betingede respons til en betinget stimuli svekkes ved at den erstattes med en annen, motsatt respons (1).
Smith (1973) anvendte denne metoden i behandling av en kvinne med ukontrollerte sinneutbrudd overfor sønnen og mannen sin. Behandlingen gikk ut på å etablere en inkompatibel reaksjon i de betingede stimuli som utløste sinne.

Kvinnen skulle fortelle om situasjoner som hun reagerte med sinne. Terapeuten fremhevet latterlige sider ved situasjonene, og sinnet ble etter hvert erstattet med latterutbrudd. Den uønskede sinnereaksjonen (betinget reaksjon) til de sinneutløsende situasjoner (betinget stimuli) ble svekket fordi den ble erstattet med inkompatible reaksjoner ( å le) (1).

Det enkleste “hundeeksempelet” på dette er hunder som hopper opp på folk i hilsesituasjoner.
Folkene blir stimuliet som fører til den betingede reaksjonen (hoppe opp). Ved å ignorere hoppingen og hjelpe hunden til å sette seg (eller enda bedre bare vente til den setter seg), og å bruke positiv forsterking på sittingen, vil den betingede reaksjonen (hoppingen) avta fordi den er erstattet av en inkompatibel handling (å sitte), som da øker i frekvens.

Dette er en metode man også kan bruke for å unngå at hunden jager sau. (Treningen bør foregå i langline.) Man kan trene inn for eksempel sitt eller øyekontakt med fører, som en respons på stimuliet (synet av en sau). Dette er inkompatible atferder til det å jage sau. Hvis man forsterker disse alternativene vil hunden velge det. For hunder som er veldig interesserte i sau, bør treningen begynnes på lang avstand slik at motivasjonen for å jage reduseres. Så nærmer man seg gradvis, men ikke for raskt. (12). Det er effektivt å benytte seg av shaping i slik trening. En annen metode som også vil virke på det å jage sau, eller annen uønsket atferd, er:

Oppmuntring av det å ikke gjøre uønsket atferd

Forsterk hva som helst og alt utenom det uønskede, så vil man kunne få hunden vekk fra det uønskede og mot det ønskede (13).

Innlæring av en positiv stoppekommando

Man lærer hunden til, på kommando, å stoppe med det den holder på med og ta kontakt med fører. Denne kommandoen skal ikke bety at det har du ikke lov til, det skal bare bety stopp og ta kontakt. Da kan vi trene på den når
vi vil. Når hunden bryter en atferd og ser på oss, kan vi forsterke fravær av det uønskede.
Hvor mange kan helt ærlig si at de har prøvd alle disse metodene, og i tillegg søkt hjelp hos atferdsvitere før de prøvde straff?

Konklusjon

Jeg håper at denne artikkelen belyser at det brukes alt for mye straff, og at mitt svar på tittelen er at straff er et misbrukt tiltak, og at straff ikke – etter min mening – behøver å brukes i det hele tatt. Når vi ser på kravene som må være oppfylt for at bruk av straff skal være hensiktsmessig i atferdsterapi, ser jeg ikke for meg en slik situasjon i forholdet til hund.

Det trengs en holdningsendring i hundemiljøet, det viser seg jo dessverre at de fleste tyr til straff som det første tiltaket mot uønsket atferd. Mye av det skyldes nok uvitenhet, for i den nevnte undersøkelsen fra Groruddalen Dyreklinikk (8), så mente 80% at straff av uønsket atferd medfører opprettholdelse av den ønskede atferden. Dette strider imot innlæringspsykologien, og er ikke mulig, men det var bare 6% av hundeeierne klar over.

Som jeg nevnte i teksten er mye av problemet at det er så mange “hundeeksperter” som kommer med råd om straff. Mye av hundelitteraturen er også bygd på slike metoder, og da er det ikke lett for en “vanlig hundeeier” å vite hva som er rett og galt. Det rådet jeg vil gi er at det kan lønne seg å lese psykologibøker også (om læringspsykologi). Mye av hundelitteraturen følger ikke med i utviklingen. (Se på årstallet for de forsøkene som er beskrevet i teksten, det viser at mye av hundedressuren ligger flere tiår etter i metodevalg.)

Selvfølgelig finnes det forfattere av hundebøker som er veldig flinke, og skriver gode bøker. Som en generell regel for hvilke bøker en bør kjøpe, kan man se litt på omtalen av straff for å få en formening om holdningen til forfatteren. I tillegg bør man sjekke referanselisten, de som skriver bøker uten referanser er “selvlærte”, og det forstår man når man leser disse bøkene.

Helt avslutningsvis vil jeg nevne hva Karen Pryor sier om straff på delfiner. Det er dyr som ikke kan straffes fordi de rett og slett bare svømmer sin vei. Oppfinnsomme sjeler vil sikkert finne en måte å straffe på, “…och det kan du säkerligen, men det spelar ingen roll – delfintränare har ingen användning för det. Vi kan få vad vi vill av en delfin, enbart med hjälp av positiv förstärkning…” (13) Og det kan vi med hunder også!

2016-12-19T12:04:11+00:00 Av |Kategorier: Hundetrening|