Skrevet av: JØRN STANDAL, 08:25 – 19.12.2008

Tidligere har jeg gjennomgått følgende faktorer som påvirker hundene i det helhetlige perspektivet på hund og adferd:
– Helse
– Riktig aktivering/stress
– Det indirekte lederskapet

Når vi nå er kommet til det eg kaller «Direkte lederskap» så vil mange kalle det for straff. Jeg skal senere begrunne hvorfor jeg mener at direkte lederskap, slik jeg benytter det, ikke er straff men en helt naturlig del av vårt forhold til hunder. Jeg nærer dog stor angst for å bli misforstått og for å bli beskyldt for å håndtere temaet på en lettvint måte.

Jeg har derfor valgt å ta utganspunkt i  en artikkel om temaet som isolert sett er god. Artikkelen er skrevet av Helge Asbjørnsen ved Fjellanger Hundeskole i Bergen.  Jeg håper de fleste som leser Fuglehunden gidder å lese den av flere grunner. Først og fremst fordi den debatterer temaet straff på en teoretisk måte som er presis, men også fordi den representerer en holdning som bør drøftes nærmere.

Artikkelen speiler en «dette er det eneste rette» holdning hvor konklusjonen er at man overhodet ikke behøver straff i arbeidet med hunder. Er dette riktig? Er det bare dårlig kommunikasjon som gjør at det hersker veldig store forskjeller i oppfatningen av begrepet straff og ikke minst nødvendigheten? Er vi i fuglehundmiljøet mottagelige for andre meninger eller representerer artikkelen mest «skitprat»? Er vi i fuglehundmiljøet late og ikke gidder å tilegne oss riktig kunnskap?

I neste nummer av Fuglehunden vil jeg analysere artikkelen og samtidig redegjøre for
hvor forfatteren har helt rett men også hvor han tar feil og hvorfor.
«Direkte lederskap» må som alt jeg har skrevet om tidligere settes inn i en sammenheng for å fungere. Dette skal jeg tydeliggjøre slik at fuglehundeiere skal vite nøyaktig hva de skal gjøre, hvorfor de skal gjøre det og når de skal gjøre det. Så kan vi sammenholde dette med innholdet i nedenstående artikkel og enkelt se hvorfor oppfatningene og konklusjonene blir helt feil i mange sammenhenger. Når premissene er gale, så blir nødvendigvis
konklusjonene det også – sjekk derfor neste nummer av fuglehunden!

BRUK AV STRAFF – EN NØDVENDIGHET ELLER ET MISBRUKT TILTAK?

Helge Asbjørnsen – Fjellanger Hundeskole

Innledning

Først vil jeg ta for meg hva jeg, i denne artikkelen, legger i begrepet “straff.”
I psykologien defineres straff som “enhver stimulus som ved presentasjon avhengig av atferd reduserer denne atferdens sannsynlighet. Dette gjelder uansett om stimulus er aversiv eller ikke” (1). Dette vil si at alt som reduserer en atferd er per definisjon straff. Jeg er redd dette vil skape litt forvirring, og setter derfor påføring av fysisk ubehag (aversiv) som definisjon her; det som i psykologien betegnes som positiv straff, det vil si noe som påføres. Det er dette som forbindes med straff i dagligtale.

Straff er et kontroversielt tema innenfor psykologien, mens det i samfunnet forøvrig ser ut som det har fått skikkelig rotfeste. Rettsapparatet er basert på at straff har en funksjon. Folk flest overholder lover for ikke å bli straffet, ikke fordi det å overholde lover medfører noe positivt utover det. Positiv forsterkning derimot, er et effektivt atferdsstyrende prinsipp, og det er derfor et paradoks at store deler av vårt samfunnsliv (og hundeoppdragelse) er regulert gjennom trusler, straff og tvang.

Er straff effektivt?

Skinner og Thorndike var svært skeptiske til straff i atferdskontroll, og begrunnelsen var at straff ikke fører til ny læring, men bare undertrykker den atferden som straffes. I tillegg så var denne undertrykkingen bare kortvarig. I 1938 utførte Skinner et forsøk med rotter som han delte i to grupper. Begge gruppene ble lært til å trykke på en spake, og etter det var lært ble den ene gruppen straffet for å gjøre det (ved at spaken slo imot dem når de prøvde å trykke på den). Dette førte til en undertrykking av atferden, men når ubehaget ble fjernet trykket begge gruppene på spaken med like stor respons etter kort tid (1).

Kritikken mot forsøket er at straffen var for mild og kortvarig til å forvente varig endring av atferden. Hvis straffen innføres med lav styrke, er det større sjanse for at den aversive stimulusen habitueres. Derfor mener man at hvis straffeprosedyrer skal brukes, så bør den innføres med høy styrke fra starten av.

[(1) og (2)]

Hva er så problemet? Er det ikke greit å bruke straff for å fjerne uønsket atferd hvis det brukes med høy styrke?

Det er flere grunner for ikke å gjøre det, og den første grunnen jeg vil nevne er en av mange bivirkninger man kan få av å bruke slike metoder. Holger Ursin og Odd H. Zahl-Begnum omtaler dette i boken Biologisk psykologi (3):

“ Dette medfører en permanent atferdsforandring som gjør at dyrene har svært vanskelig for å lære avoidance-problemer senere. Dette ses særlig tydelig hos hunder, og det er også en alminnelig erfaring at det er meget farlig å benytt seg av kraftig straff i hundedressur. Hunden kan bli aldeles ødelagt av dette, uten mulighet til senere å lære avoidance-reaksjoner eller andre oppgaver.”

Det er dette Martin Seligman kaller “lært hjelpeløshet”, hunden gir opp. (“Det nytter ikke hva jeg enn gjør.”) Vi kan se på et forsøk som viser dette. Forsøket ble utført med hunder, hvor noen av dem innledningsvis fikk en serie med elektriske støt som de ikke kunne unngå. I fase to av forsøket ble liknende støt gitt, men nå kunne hundene unngå støtet ved å hoppe over et lavt hinder til et annet rom hvor de ikke fikk støt i. Hundene som på forhånd ikke hadde fått støt lærte seg raskt å hoppe over hinderet for å unnslippe/unngå støtet. De hundene som i første fase hadde fått støt, viste lite funksjonell atferd. De beveget seg først rundt i buret, men etter hvert la de seg ned og klynket når støtene ble presentert (1).

Den enkleste beskrivelsen på ”lært hjelpeløshet” er at hunden viser mer passivitet og liten vilje til å fortsette. En vanlig effekt av dette er at hunden reduserer bruken av språket sitt. Ofte kan vi også «sette lokk» på atferden når vi bruker straff. Hunder som har blitt straffet for å knurre er et eksempel på dette. Som nevnt tidligere så lærer man ikke noen ny ønsket atferd av straff, det bare medfører en midlertidig undertrykking av det uønskede. Å bli straffet for å knurre endrer ikke hundens opplevelse av ubehag i situasjonen, men den vil slutte å bruke knurring som advarsel. Det kan resultere i at den går direkte til angrep.

Andre betenkelige sider ved bruk av straff

Det at hunden er et av de dyrene som raskest går inn i en tilstand preget av lært hjelpeløshet burde egentlig være grunn nok for å reservere seg mot slike metoder. Hunden vil sannsynligvis ikke gå direkte inn i en hjelpeløs tilstand, men først få angst som kan defineres som en “affekttilstand som opptrer når det er større eller mindre rimelig grunn for ytre fare som truer individets sikkerhet eller eksistens. Hvis faren er virkelig, bruker man helst ordet frykt.” (4)
Når det er snakk om betinget fryktreaksjon er amygdala (mandelkjernen) veldig sentral. Amygdala ligger i tinninglappen og er den delen av hjernen som har størst betydning for emosjoner og emosjonelt betinget atferd. En sentral oppgave er etablering av sammenheng mellom en stimulus og dens emosjonelle verdi – det vil si om noe er godt eller vondt. Forventningen om en smertefull stimulus utløser også endokrine responser, som ledd i en stressreaksjon. Ved betinget fryktreaksjon kan atferdsendringer (inklusiv stressreaksjoner) fremkalles ved rent psykisk stress (5). Ved fortsatt bruk av straff i en angstsituasjon fremkalles hjelpeløshet.

Som nevnt i forrige avsnitt vil hunder i en slik situasjon redusere bruken av språket sitt, fordi språket ødelegges hvis hunden ikke oppnår noe med å bruke det.

Hvis man går imot en hund som fortsatt har språket sitt i behold for å straffe den, vil hunden vise underkastelses signaler lenge før vi er borte hos den. Ofte overser vi dette fordi vi ikke er flinke nok til å lese hundens signaler, eller det skyldes at vi ikke klarer å avbryte vår tiltenkte handling fordi vi handler i sinne. Uansett hva grunnen er så blir resultatet det samme, hunden lærer seg at det ikke har noen hensikt å bruke språket sitt, fordi det uansett ikke blir tatt hensyn til. For å si som Anders Hallgren; “Man har ikke lov å bråke med en hund som viser de kroppssignalene!” (6).

Andre uheldige sider ved straff er: [(1)og (7)]

  • det kan medføre reaksjoner som forstyrrer læringsprosessen.
  • det kan undertrykke andre, ønskede responser.
  • det krever at “strafferen” er tils tede, med de problemer det gir for øvrige familiemedlemmer. Straffeprosedyrer krever mer overvåkning enn forsterkningsprosedyrer fordi en som blir forsterket for ønsket atferd har interesse av at det registreres, mens en som blir straffet for uønsket atferd ikke ønsker at det registreres.
  • aversive stimuli kan utløse aggresjon.
  • hunden blir helt avhengig av styring, og har begrenset evnen til å løse nye problemer selv.
  • problemet dukker opp senere i andre miljøer, og ofte uten at man ser sammenhengen med straffen som ble tilført for kanskje en uke siden.

 

Kan straff forsvares?

Først vil jeg bare si at i Norge er fysisk straff i oppdragelses- og behandlingsøyemed forbudt! Men hva sier litteraturen om bruk av straff?

“La oss først understreke at straff brukt i atferdsterapeutiske behandlingsopplegg ikke anvendes før alle alternative behandlingsmetoder er vurdert.”
 (1)

Hvis det skal brukes straff i behandling, skal det være atferdsformer som er av en slik art at ubehaget blir en bagatell i forhold til den lidelse det kan medføre å unnlate å bruke det. Det kan for eksempel være psykisk utviklingshemmede personer som er selvdestruktive.
Er disse kriteriene tilstede før det brukes straff i hundedressuren?

Min påstand er at straff er det tiltaket man setter igang med først, og så oppsøker man hjelp når det mislykkes. En undersøkelse gjort av instruktører ved Groruddalen Dyreklinikk våren 1990 støtter dette (8). Et problem i denne debatten er at det er mange “eksperter” innenfor hundedressur, og straff er ofte det rådet en får hvis en spør noen om hva man skal gjøre.
En ting hunder ofte straffes for er “ulydighet”, det vil si at når de kan sitte så skal de sitte uansett, uten at de er trent nok i ulike miljøer. Det å generalisere øvelser blir ofte undervurdert, vi tror at det ikke kan være så mye vanskeligere å utføre en øvelse på et nytt sted.
Et forsøk med mennesker viser at det faktisk er vanskeligere.

Noen personer fikk i oppgave å pugge en tallrekke. Dette ble utført under vann. Så skulle noen gjengi det de hadde pugget under vann (det vil si i samme miljø), mens noen skulle gjengi det på land (i nytt miljø). De som var i samme miljø gjorde det 40% bedre enn de som skiftet miljø. Hvor mange ville funnet på å bruke straff på de som gjorde det dårligst, i den tro at de da plutselig skulle huske det bedre? Alle ser at dette ville vært helt urimelig, men på hunder er det en akseptert metode.

Men hva med lederskap, må man ikke ta litt i for å vise hvem som er leder? Hvor mange har ikke fått dette spørsmålet? Det ser ut for å være en vanlig oppfatning at en leder styrer med jernhånd i dyreflokker. Lederen er ikke hard og autoritær, heller motsatt. Han (eller hun) opptrer selvsikkert og ignorerer heller uønsket atferd. Selvsagt må det være slik, for aggressiv atferd i naturen ville føre til selvutslettelse. [(6)og (7)]

Et annet område hvor det utelukkende brukes straff i hundedressuren er saueavvenning. Der går man inn med strøm som tiltak nummer en. Naturlige spørsmål er om det er forsvarlig, og om det er virksomt? Hvor mange har prøvd alternative metoder før de går til det drastiske skrittet å bruke strøm?

Før jeg går videre med dette, vil jeg si litt om aggressiv atferd som for eksempel kan deles i følgende kategorier: angrep, forsvar, byttedreping og maskulin seksualitet (3). Når det gjelder angrep på sau så må det vel kunne sies å komme inn under en eller flere av disse kategoriene.
Forsøk på mus viser at når de har begynt på et aggressivt handlingsmønster er det positivt forsterkende å fortsette. Musene vil da avstå fra å dekke andre behov, og de vil også trosse elektriske sjokk for å fortsette kampen (3).

Hvorfor klarer man da å stoppe hunder med strøm i slike situasjoner?
Noen hunder lar seg ikke stoppe, og for de som stopper skyldes det sannsynligvis at hunder reagerer kraftigere på straff enn mus (og dermed lettere får bivirkninger). Det kan også være tilfelle for mange at de ikke reagerer så aggressivt på sauer, og derfor stopper lettere.
Det tidligere nevnte eksempelet om endring av miljø, gjelder også for det indre miljøet, det vil si hvordan situasjonen i kroppen er under innlæringen (hormoner osv.) Når en hund jager sau, er det sympatikus-stimulering som setter hunden i en tilstand av aktivering. Dette medfører blant annet økt hjertefrekvens, økt adrenalin-utskillelse, kroppstemperaturen og blodsukkernivået endres og aktivering av piloerektormuskler (“reiser bust”) (9).

Selv om vi klarer å stoppe en hund med strøm i denne situasjonen, risikerer vi at støtet betinges til en situasjon med tilsvarende høy aktivering. Senere når hunden er rolig (endret indre miljø), kan den godt finne på å jage sauen på nytt. Det vil si at det ikke er generalisert. En annen ulempe når man bruker strøm er at hunden er på avstand når det skjer, og det øker sjansen for at “timingen” blir feil, og hunden kobler støtet til noe annet, en gresstue, en busk eller liknende (10).